Den lille kjempen

Vi leste alle om Ambreen som fikk sparken fra jobben fordi hun valgte å gå med hijab. I tillegg til motstand på arbeidsplassen fikk hun ingen støtte hjemme. Dette er historien bak avisoverskriftene. En historie om sorg, fortvilelse, seier og glede.

Hun var som en hvilken som helst annen pakistansk jente som studerte og jobbet ved siden av studiene. Inntil hun i fjor vinter bestemte seg for å gå med hijab. Da snudde livet til Ambreen Pervez (26) seg opp ned.

- Jeg rådførte meg med familien men de bad meg vente med å gå med sløret. De sa at så lenge man er ren innvendig, så spiller det ingen rolle om man går med slør eller ikke. Men jeg følte meg så undertrykt. Jeg var så opptatt av utseende mitt og hvordan jeg til enhver tid så ut. Jeg studerte Koranen og følte at å bruke hijab var det rette for meg.
Hva var familie og venners reaksjon på det?
- Det er ikke så vanlig med hijab i det pakistanske miljøet. Derfor var det vanskelig for familien å akseptere at jeg begynte med det. De pleide å le av meg. De fleste mente at det kun var en midliertidig greie og at jeg ville ta den av etter en kort periode.
Gjorde du det?
- Nei! For første gang i livet følte jeg meg fri. Jeg føler at jeg har frigjort meg selv.
Frigjort deg fra hva?
- All fokuseringa på klær og utseende.

Hånt på jobben
Hva var reaksjonen på arbeidsplassen din etter at du begynte med hijab?
- Jeg ble hånt på jobben. Kollegaene mine ristet på hodet da de så meg første dagen. De sa at jeg provoserte dem ved å bære hijab. Jeg fikk høre at jeg ikke var tiltrekkende lenger. En av kollegaene mine sa at han ikke ville snakke med meg fordi ”jeg ikke var vestlig lenger”. Han sa at nå var jeg bare en av ”gardinfolka”. Noen kom til og med bort og ristet meg og sa ”våkn opp, våkn opp!” Sjefen lurte på hva jeg holdt på med. Jeg blir så kvalm når jeg i ettertid tenker på det.

På tross av de sterke reaksjonene fortsatte Pervez å bruke hijab på jobben. Etter to uker ble hun innkalt til møte av ledelsen. Hun fikk beskjed om at det gjaldt hijaben hennes.

- På møtet spurte de om jeg kunne være fleksibel og ta av hijaben når jeg var på jobb. Jeg nektet. Samme dag kontaktet jeg senter mot etnisk diskriminering (SMED). Der fikk jeg beskjed om å gå på jobb med hijab og at dersom arbeidsgiveren ville si meg opp, så skulle jeg ikke skrive under oppsigelsen.
Hun fulgte rådet til SMED og hun ble igjen innkalt til møte med ledelsen.

På gråten
- De mente at hijaben er kulturelt forankret og det derfor ikke var pålagt for meg å bruke det. De sa at jeg kom til å skape frykt og dermed skade salget. Men jeg stod på mitt og sa at jeg ville jobbe med hijab. Da fikk jeg beskjed om at jeg ikke trengte å komme på jobb lenger.

Hvordan tok du den beskjeden?
- Jeg var helt på gråten. Jeg ble så såret. Jeg skjønte ikke hvorfor folk hadde så mye imot hijab.
Hvordan ble nyheten mottatt blant venner og familie?
- Vennene mine støttet meg. Familien var det værre med. De bad meg si opp og legge lokk på hele saken.

Avisoppslag
I mellomtiden hadde de store riksdekkende avisene fått nyss om historien til Pervez. Det ble viet mye spalteplass og en heftig debatt rundt problemstillingen satte igang. Men hjemme hos Pervez slo avisoppslagene ned som et lyn.
- Jeg hadde ikke oppsøkt media, men de fikk vite om saken gjennom likestillingsombudet. Familien min hadde bedt meg legge lokk på saken, og de fikk nå uønsket oppmerksomhet. Dette likte de dårlig.
Etter all mediedekningen ordnet SMED et møte mellom arbeidsgiverne og Pervez for å løse flokene i saken og komme til en enighet.
- På dette møtet ble jeg tilbudt tre måneders lønn mot å si opp. Familien min bad meg ta tilbudet og glemme hele saken. Alle jeg snakket med frarådet meg å jobbe der igjen. Men Pervez ville ikke bli kjøpt ut av en prinsipiell diskusjon.
- Jeg takket nei til tilbudet. For meg ble det en prinsipiell sak å kjempe for. Om jeg vil gå med hijab eller ikke, må vel være opp til meg å bestemme. Vi lever tross alt i et fritt samfunn. Ved å jobbe der ville jeg dessuten vise at jeg ikke var en svak person. Jeg ville vise at muslimske kvinner ikke kan undertrykkes.
Det ble innkalt til enda et møte mellom de involverte partene og her fikk Pervez viljen sin. Men dette til en dyr og bitter pris.

Helvete på jobb
- Jeg fikk beskjed om at jeg kunne beholde jobben og fikk impulsivt et smil om munnen. Da slo en av sjefene i bordet og ba meg ”tørke av det fliret”, for fra nå av ”skulle det bli et helvete” for meg å jobbe der.
I tillegg klandret sjefene Pervez for å ha sveket dem.
- De sa at jeg hadde dolket dem i ryggen og at på grunn av meg hadde de blitt stemplet som rasister.
Hvordan reagerte du på anklagene mot deg?
- Jeg fikk dårlig samvittighet. Fra starten av hadde jeg bare kjempet for min rett til å bære hijab. Jeg hadde ingen ambisjoner om personlig vinning og hadde vært åpen hele tiden. Derfor var det veldig sårende å bli anklaget på denne måten.

Angrer ikke
Etter alt oppstyret fortsatte Pervez å jobbe der, selv om det innebar at hun ble isolert.
- Den neste måneden jeg jobbet snakket ingen med meg. I pausene satt jeg alene på pauserommet og alle på jobben overså meg. Men ved å fortsette å jobbe der, selv med alle de negative holdningene mot meg, viste jeg at jeg kun kjempet for en prinsipiell sak. Jeg var fornøyd med det jeg hadde oppnådd og sa derfor opp jobben etter 1 måned.
Hva slags tanker gjør du deg i ettertid?
Jeg føler at jeg har kjempet for en god sak. Etter alt medieoppstyret fremmet Kommunalminister Erna Solberg forslag om at det skal være lov å jobbe med skaut, så lenge det ikke er helsefarlig.

”Jeg har forhåpentligvis hjulpet andre jenter som er i samme situasjon som meg. For meg var dette en selvfølge og det eneste rette å gjøre.”

Tidsskrift: 
Den lille Kjempen.jpg
No votes yet