Innhold

Lederen

I Allahs navn, den Barmhjertige, den Nåderike

Muslimer har mange utfordringer i verden idag. Ett av de største problemene vi har er alle de væpnede konfliktene vi er involverte i, det være seg i Tsjetenia, Kashmir eller Palestina. Sistnevnte er den eldste, mest omtalte og kanskje den konflikten som er viktigst for muslimer flest. På grunn av blant annet helligdommen Masjid Al-Aqsa, engasjerer Palestina-konflikten oss for alvor, på tvers av nasjonale grenser, enten vi er pakistanere, arabere eller indonesiere. Derfor velger Salam å vie spalteplass i denne utgaven til nettopp denne konflikten. Situasjonen i Palestina har alltid vært turbulent, men den har forverret seg betydelig etter 11. september 2001. Palestinere har kjempet for selvstendighet i over 50 år og de har hatt en væpnet intifada mot israelsk aggresjon de siste fire årene. Nå henger hele fremtiden til en selvstendig palestinsk stat i en tynn tråd på grunn av den forverrede helsetilstanden til presidenten Yassir Arafat. Etter over 35 år som palestinernes ambassadør i verden svever han idag mellom liv og død på et militærsykehus ved Paris i Frankrike.

Debatten om hvem som burde overta som palestinernes øverste leder etter Arafats bortgang har rast de siste ukene, men det er ennå ikke bestemt hvem som til slutt får ansvaret for å lede det palestinske folket. Salam mener at palestinere idag befinner seg i en privilegert posisjon, i forhold til muslimer i andre såkalte muslimske land, ved at de faktisk har muligheten til selv å være med og bestemme hvem som skal representere dem fremover. Arafat har uten tvil spilt en stabiliserende rolle i regionen all den tiden han har sittet ved tronen. Han har også hatt en samlende effekt blant palestinere, men det er ingen hemmelighet at de palestinske selvstyremyndighetene under hans ledelse har vært gjennomkorrupte, som lederne mange andre muslimske land. Palestinere flest har ikke sett noe til de millionene som har rent inn i i landet deres etter at pengekranene ble åpnet etter Oslo-avtalen i 1993. Millionene som var øremerket for skoler, sykehus og velferdsordninger har gått til herskapelige villaer, dyre biler og til å finansiere det luksuriøse livet til palestinske ledere. Vi kjenner igjen mønsteret altfor godt. Per idag finnes det ikke ett eneste land som kaller seg islamsk som ikke har en korrupt leder som sitter ved roret. Hadde våre ledere vært litt mindre opptatt av å fylle lommene sine og litt mer opptatt av å tjene folket sitt så hadde muslimer kanskje hatt noe å være stolt av idag.

Vi håper at våre palestinske brødre og søster setter en standard ved å velge en leder som ulikt andre muslimske ledere, har imanen i behold, slik at vi for en gangs skyld kan gjenopprette den muslimske stoltheten vi nøt da vi var en ummah under ett khilafah.

Hilsen
Redaksjonen

Ma'assalama

debatten rundt islam trenger en radikal kursendring

I DAGENS SEKULARISERTE NORGE er religion i alminnelighet, og islam i særdeleshet, gjenstand for kraftig kritikk fra forskjellige hold. Enkelte kristne grupper er i løpet av det siste året blitt omgjort til offentlige skyteskiver grunnet påstått homofobi og øvrig politisk ukorrekthet, mens de norske muslimene på sin side til stadighet må stå skolerett for den norske befolkningen og beklage terroranslag, kvinnelig omskjæring og tvangsekteskap. Til tross for at de fleste religioner av en viss størrelsesorden med jevne mellomrom får sine pass påskrevet, skiller omtalen av islam seg markant ut. Foruten å være høyst unyansert, er diskusjonen omkring religionen gjennomsyret av fordommer, kunnskapsløshet og mangel på respekt.

Siden 11.september 2001 har islam fremstått som et meget hett diskusjonstema i den vestlige verden. Diskusjonen har dreid seg om i hvilken utstrekning islam som religion og ideologi kan klandres for at enkelte muslimer i Guds navn begår massedrap på sivilister. Her til lands har enkelte aktører i samfunnsdebatten, blant andre avgåtte president i Det humanistiske verdensforbundet, Levi Fragell, anvendt terror utført av muslimer som belegg for å rette tungt skyts mot islam. (Dagbladet, 06.05.03) For øvrig har Humanist forlag demonstrert sin kritiske holdning til islam ved å utgi Ibn Warraqs ”Hvorfor jeg ikke er muslim?”. Denne boken, som klassifiserer islam som en middelaldersk fascistideologi, er av den trolig fremste eksperten på islam i Norge, religionshistorikeren Kari Vogt (førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo), blitt karakterisert som svært dogmatisk og usaklig. (Aftenposten, 07.12.03) Humanetikernes fremstøt mot islam er eksempler på ledd i en kampanje som har som intensjon å sverte islams navn og omdømme ved å sette likhetstegn mellom terroraksjoner, begått av enkelte utskudd i den over en milliard store muslimske befolkningen, og religionen islam. Kampanjen er kjennetegnet av en språkbruk som forkludrer og tåkelegger det offentlige ordskiftet med hensyn til islam.

Begrepene som hyppigst benyttes for å tegne et ensidig og negativt bilde av islam, er ”islamisme” og ”fundamentalisme”. Sistnevnte kombineres med terrorisme, trass i at en fundamentalist nødvendigvis ikke er en terrorist, og dette bidrar følgelig til å feilaktig stemple en gruppe mennesker – fundamentalistene – som massemordere. ”Islamisme” på sin side blir ofte brukt som en betegnelse på en type militant islam man forbinder med terrornettverket Al-Qaida. Problemet med dette ordet er at det er i nær slekt med ”islamsk”, og det peker derfor i retning av at ”det er islam satt ut i praksis”.

Beklageligvis utviser mediene lite skjønn i sin omgang med de ovennevnte ordene. Dette så vi senest da norske journalister snakket og skrev om ”islamister” og ”muslimske fundamentalister” for å beskrive dem som med overveiende sannsynlighet var ansvarlige for den forkastelige gisselaksjonen ved en skole i Beslan i Nord-Ossetia. Med slike ordvalg mislykkes journalistene i å fremstå som objektive. Til sammenligning omtales sjelden medlemmer av den nordirske terrororganisasjonen IRA som katolske terrorister, selv om deres agenda delvis er religiøst forankret.

Tvang
Hva kvinnelig omskjæring og tvangsekteskap angår, har muslimene også fått kjenne på kroppen hvor innflytelsesrike de anti-islamske kreftene er i den norske samfunnsdebatten. Enkeltepisoder med tvangsekteskap og kjønnslemlestelse i muslimske miljøer dras gang på gang ut av proporsjoner og kobles opp mot islam; det insinueres at slike ugjerninger har grunnlag i religionen. Selv da den ikke-muslimske kvinnen Fahime Sahindal ble drept av sin far i Sverige i 2002, ble det her til lands pekt på at islam var den fundamentale årsak til dette såkalte æresdrapet. Ved siden av er det hårreisende at mediene presenterer generaliserende overskrifter som ”Muslimske jenter omskjæres” når faktum er at det er nesten utelukkende blant somaliere – som utgjør en liten del av muslimene i Norge – slike overgrep begås. I den norske samfunnsdebatten tas det ikke hensyn til at tvangsekteskap og kvinnelig omskjæring faktisk er kulturelt og geografisk betinget – med tanke på at tvangsekteskap forekommer på tvers av mange religioner i Asia, mens omskjæring av kvinner er begrenset til visse områder i Øst –, Human Rights Service (HRS), Hege Storhaug, og den kvasiintellektuelle eksilirakeren Walid al-Kubaisi. Begges tilnærming til islam er av en forutinntatt og tendensiøs art, og i februar ble førstnevnte avslørt i VG for å ha tvunget muslimske jenter til å ”fortelle overdrevne historier”. En av jentene fremholdt at hensikten med dette var at ”HRS kunne få enda mer penger av lettlurte politikere”.

Mangel på kunnskap
Tatt i betraktning at Norge i dag er hjemstedet til anslagsvis 80.000 muslimer, er det både naturlig og forståelig at islam blir diskutert. Men diskusjonen bør endre kurs, i motsetning til nå bør formålet med den være å skape økt toleranse og forståelse. På det nåværende tidspunkt foregår diskusjonen på helt gale premisser; muslimene stigmatiseres og fremstilles som en svært ensartet gruppe uten variasjoner innad. Bakgrunnen for at situasjonen er slik, er en utstrakt mangel på inngående kunnskap om islam og at altfor mange personer med tvilsomme motiver får fritt spillerom når problemstillinger rundt islam reises.

Ijtihad – enhver muslims plikt?

”Den beste måten å gjøre fiqh komplisert på, er å lære andre at det er enkelt”. Med denne uttalelsen ønsker Sheikh Abdul H. Murad å rette søkelyset mot den systematiske undergravingen av en av religionens viktigste kunnskapskilder; de fire lovskolene.

Behov for lovskole?
I den moderne tid som vi lever i, er det ikke mangel på veltalende, men like fullt ukvalifiserte personer som forfekter de ”lettvinte” løsninger når de snakker om kildene i Islam. Når den tradisjonelle islamske litteraturen i tillegg er lite tilgjengelig i dag, blir det for mange muslimer enkelt å godta simplifiserte og lett forståelige konsepter av religionen. Det er i den ånd mange muslimer i dag spør: Hvorfor trenger vi de fire lovskolene når vi har Koranen og Profetens (fred være med ham) sunna1?

Noen begreper
For å svare på dette, må det først redegjøres for begrepet madhhab og dens grunnlegger mujhtahid. En mujhtahid er en person som utøver uinnskrenket ijtihad, som igjen betyr å fatte lovvedtak gjennom uavhengig tolkning av Koranen og Sunna.

Ordet Madhhab, eller lovskole, er avledet fra et arabisk ord som betyr ”å gå” eller ”følge en vei”. Som vi etter hvert vil se, representerer de primære kildene i Islam, Koranen og Sunna, et stort tolkningspotensial. En lovskole refererer i den henseende til en mujhtahids valg mellom de mangfoldige tolkemuligheter av Koranen og Sunna, for å utlede Allahs regler og befalinger på et gitt spørsmål. Således representerer en lovskole en hel åndsretning av en mujhtahid som Abu Hanifa, Malik, Shafi’i eller Ahmed. I tillegg til disse imamene som grunnla de forskjellige lovskolene, inkluderer skolene alle førsterangs lærde, som sjekket imamenes bevis, samt oppdaterte og videreførte deres arbeid i møtet med nye utfordringer i ettertid. De fire lovskolene har på denne måten vært gjenstand for inngående forskning og kontroll gjennom århundrer av Islams storhetstid. Denne forskningen har gjort lovskolene unike og bekreftet deres autentisitet. Dette bekreftes videre gjennom den overveldende majoriteten av Koran- og haditheksperter som har tilsluttet seg en av disse fire lovskolene, blant disse imam Bukhari, Muslim, Abu Dawud, Ibn Kathir, ibn Hajar al-Asqalani, ibn Abidin, Suyuti og Nawawi.

Forskjellig typer kunnskap
Mujhtahid-imamene fungerte på denne måten som formidlere av den Hellige Lov. De operasjonaliserte Koranen og Sunna i de spesifikke Sharia forskriftene, som danner rammen for muslimenes liv, og som kollektivt betegnes som fiqh eller ”rettsvitenskap”. Denne rettsvitenskapen utgjør bare én del av vår din eller religion, da den religiøse kunnskap enhver av oss besitter er av tre typer: Generell kunnskap om Islamske fundamenter, som Allahs tawhid (enhet), Profeten (fred være med ham) som siste sendebud, dommedagen osv. Den andre typen kunnskap omfatter Islams generelle etiske prinsipper som å unngå ondskap, vise godhet mot sine medmennesker, oppfordre til gode handlinger og forby umoralske, for å nevne noe. Vi kan og bør alle utlede disse to typene kunnskap direkte fra de primære kildene Koranen og sunna, ettersom det er obligatorisk for enhver muslim å reflektere over Allahs budskap til mennesket.

Den tredje typen religiøs kunnskap, derimot, omhandler de mer spesifikke regler og lover rundt en gitt religiøs-praktisk problemstilling. Mao omhandler denne kunnskapen om hvorledes en handling skal rangeres i forhold til prinsippene om halaal, makroh, haraam osv.

I tillegg til dette inngår alle retningslinjer forbundet med f.eks bønnen, fasten, almissen osv. På grunn av Koran- og hadithtekstenes natur og omfang, varierer imidlertid folks kunnskapsmessige kapasitet til å forstå og utlede lover på dette punkt. Alle muslimer er likevel blitt anmodet til å implementere disse i sine liv i lydighet mot Allah. Et naturlig spørsmål her ville da være: Er ijtihad enhver muslims plikt?

Arbeidsfordeling
For at et samfunn skal kunne fungere, har vi en fordeling av arbeid. Ethvert samfunnsmedlem gjør nytte av andres ekspertise, om det skulle være elektronikk, medisin, ingeniørarbeid eller jus – simpelthen fordi den enkelte verken har tid eller kapasitet til å tilegne all kunnskap på egen hånd. Dette gjelder religion i enda større grad. Dersom enhver av oss var tillagt ansvaret å evaluere alle tekstene vedrørende ethvert spørsmål, ville knapt nok et livsstudium holde mål, noe som videre ville hindre en i å f.eks tjene sitt levebrød. Det er av den grunn Allah i Surah Al-Nahl befaler de med utilstrekkelig kunnskap å søke dette hos de kvalifiserte: ”Spør bare formaningens folks, om dere ikke vet” (Koranen 16:43).

Formaningens folk refererer til de lærde, i følge tafsir (eksegese) ekspertene. Og i Surat al-Nisa, ”Hadde de isteden fremlagt det for Sendebudet, og for dem som har autoritet blant dem, så ville de som er velegnet for å bringe frem kunnskapen, gitt sin underretning.” (Koranen 4:83)

Hvor utdraget “de som er velegnet for å bringe frem kunnskapen” uttrykt gjennom ordene “alladhina yastanbitunahu minhum”, refererer til de som har evne og kompetanse til å trekke slutninger (dedusere) direkte fra de primære kildene, og som på arabisk kalles istinbat. Liknende vers og hadith tekster pålegger den troende som ikke befinner på seg på nivået av istinbat, til å følge noen som tilfredsstiller disse kravene.

Skivebom
En kan dermed se at slagordene om å ”følge Koranen og sunna istedenfor madhhab” ikke er annet enn skivebom. Selv om alle muslimer er enige om at kun Koranen og sunna er feilfrie, kan ikke det samme sies om forståelsen av disse. Det er verdt å merke seg at alt vi har fått fra Profeten (fvmh), enten det er Koranen eller hadith, er gitt til oss gjennom de islamske lærde. Spørsmålet, således, er ikke om vi skal bruke de lærde som kilder for vår din, men heller hvilke lærde vi skal søke denne kunnskapen hos.

Den ivrige vil imidlertid likevel spørre om det ikke er tilstrekkelig å kartlegge alle relevante Koran- og hadithtekster vedrørende et gitt spørsmål, for så å trekke en slutning. Det er her vi kommer inn på hva som trengs av både bredde- og dybdekunnskap en mujhtahid må inneha for å utstede en kjennelse. Omfanget av kunnskap som kreves kan illustreres ved å vise til de flerfoldige lærde som gjennom historien har memorisert et forbausende stort antall hadith, men likevel vegret seg for å gi seg selv tittelen mujhtahid. En student av imam Ahmed, Muhammad ibn ‘Ubaydullah, hørte en mann spørre imamen:

”Når en mann har memorisert 100 000 hadith, er han en lærd av den Hellige Lov, en faqih?”, og han sa ”nei”. Mannen spurte igjen, ”200 000 da?”, og han sa “nei”. “300 000 da?”, og han sa “Nei”. Mannen spurte så: “400 000?”, og Ahmed gjorde en håndbevegelse for å uttrykke “omtrent så mange”. (Ibn al-Qayyim: I‘lam al-muwaqqi‘in, 4.205)

Imam Ahmed som selv memoriserte rundt én million hadith, hadde på lik linje med andre mujhtahid-er ikke bare bredde-, men også dypdekunnskapen for å utlede Sharia fra de primære kildene. Med dybdekunnskap menes her de metodologiske teknikkene for å forene alle Koranvers og hadith som angår en gitt problemstilling, selv om de tilsynelatende skulle motstride hverandre. Enhver som ikke kjenner til denne vitenskapen, kalt usul al-fiqh, og prøver å utlede Sharia, vil være gjenstand for mange uheldige fallgruver. Ordet ”forene” brukes her, fordi slik de fleste av oss kjenner til finnes det sahih hadith som tilsynelatende motstrider andre sahih hadith. Hva gjør så en mujhtahid?

En av de viktigste teknikkene de lærde bruker for å forklare dette fenomenet, er naskh eller opphevelse. Et tilfelle av naskh er forbudet om å besøke gravplasser, som Profeten (fred være med ham) senere opphevet med følgende hadith: ”Jeg brukte å forby dere å besøke graver, men dere bør nå besøke dem” (Muslim). Ledsagerne visste gjennom ijma at Profetens (fvmh) lære hadde utviklet seg gjennom tiden for å holde tritt med deres utvikling i Islam. Dette var nødvendig for å bringe ledsagerne fra den hedenske uvitenhet til den sindige og opplyste veien av tawhid eller monoteisme. Enda klarere illustrert er det progressive forbudet mot vin, som først ble frarådet i et tidlig koranvers, senere fordømt, og til slutt erklært forbudt.

En annen form for naskh er den implisittte, som ofte utfordret intelligensen til de tidlige lærde til det ytterste. Et eksempel er en hadith fra Muslim samlingen hvor Profeten (fred være med ham) anmoder sine ledsagere å sitte bak ham i bønn, når han selv satt pga sykdom. Forbausende nok, finnes i den samme samlingen en annen hadith som beretter om et tilfelle der ledsagerne stod mens Profeten (fred være med ham) satt. Denne tilsynelatende motsigelsen er løst ved varsom kronologisk analyse av hendelsene, hvor den ene teksten er erklært å oppheve den andre.

Respekt for lærde
Som vi ser, nødvendiggjør denne innviklede vitenskapen at en ikke-spesialist viser respekt for de lærde innenfor fiqh, når han finner en hadith som tilsynelatende motstrider lovskolenes standpunkt på et spørsmål. En ikke-lærd som leser gjennom Sahih al-Bukhari vil finne en hadith hvor det ene låret til Profeten (fvmh) var udekket på rideturen tilbake fra. Og følgelig vil vedkommende tro at de fire lovskolene tok feil i deres standpunkt om at låret er awra eller ”nakenhet som må dekkes til”.

Ekplisitt ordre gjelder
Faktum er at det finnes en rekke andre sahih hadith som bekrefter at Profeten (fvmh) eksplisitt beordret sine ledsagere om å dekke til lårene, nettopp fordi de var awra. Dette går f.eks fram av følgende sahih hadith: ”Låret er en del av ens nakenhet” (al-Mustadrak). Mujhtahid-imamene til de fire skolene visste om disse hadithene, og forenet dem gjennom følgende metologiske prinsipp om at: ”En eksplisitt ordre fra Profeten (fvmh) gis forrang fremfor en handling av ham”.

Grunnen til dette er at enkelte av lovene i Sharia ikke var gjeldende for Profeten (fmvh). Eksempelvis var tahajjud bønnen kun obligatorisk for ham, mens den er sunna for oss. Andre eksempler er tillatelsen for kun ham ikke å bryte fasten mellom fastedager, eller å ha mer enn fire koner.

De ovennevnte teknikkene er kun en kort introduksjon til denne omfattende vitenskapen, som de lærde har viet mange store verker til. En ser videre at teknikkene for f.eks identifikasjon av naskh, krever dyptgående kunnskap om ikke bare hadith vitenskapen, men også om historie og sirah. I tillegg måtte de lærde tilegne seg kunnskap om ledsagernes og andre lærdes synspunkter rundt konteksten og autentisiteten til enhver hadith.

På villspor
Som en raskt ser, er implikasjonene av slagordet ”tilbake til Koranen og Sunna” ganske store. Og en person som begir seg ut på ijtihad uten de nødvendige kvalifikasjoner, vil med stor sannsynlighet bli villedet, om ikke påkalle seg konsekvensene av følgende hadith: ”Hvem enn som blir gitt en juridisk kjennelse (fatwa) uten kunnskap, hans synd vil bli tilskrevet den personen som ga ham kjennelsen” (Abu Dawud)

Det er på grunn av denne faren for forkludring av religionen, at de lærde har måttet gå gjennom en meget tid- og ressurskrevende prosess for å utvikle en metodologi som sikrer de primære kildene fra å bli feiltolket og brukt av enkeltpersoner med en personlig agenda. Denne faren for forkludring og dens konsekvenser er nærmere understreket i en hadith av Muslim: ”Sannelig, Allah fratar ikke folk kunnskapen ved å rive den vekk, men snarere ved å ta bort de lærde, til det ikke er noe lærd igjen. Folk vil da følge uvitende ledere, og disse vil så bli spurt, og de vil gi sin kjennelse uten kunnskap. De vil så bli villedet og villede andre.” (Muslim)

Selv om oppfordringen til å gå tilbake til Koranen og sunna er et appellerende slagord, er dette i realiteten et langt skritt bakover. Det er en oppfordring til å forlate flere århundrers inngående teologisk forskning som mujhtahid-er, haditheksperter, Koraneksegeter og andre eksperter innenfor islamsk vitenskap har stått bak.

Hadhrat Aisha (ra)

HADHRAT AISHA (RA: måtte Allah være fornøyd med henne) er en av de mest respekterte kvinnene gjennom islamsk historie. En kvinne som var modig, ydmyk, kunnskapsrik og hadde en unik personlighet.

Ideal
Flere muslimske jenter svarer ofte at hun er deres forbilde, deres ideal. Men hva vet vi egentlig om henne? Jo, vi vet at hadhrat Aisha (ra) var den yngste av profeten Muhammads (fvmh) koner. Ser vi videre på hennes liv, kan vi trekke lærdom av hvordan hun taklet hverdagslige situasjoner, hvordan hun tilegnet seg kunnskap, hvordan hun i det hele tatt tilbrakte sitt liv. Vi vil unektelig lære at hadhrat Aisha (ra) er en komplett rollemodell og forbilde for muslimske jenter.

Denne eminente personligheten ble født omtrent ni år før hijrah. Hun var datter av Abu Bakr Siddique og Umme Romaan. Abu Bakr døde 13.e.h, men det er uklart når moren forlot denne verden. Hadhrat Aisha (ra) ble tidlig kjent for å være et intelligent barn og var helt fra sin barndom begavet med flere egenskaper.

Kunnskaps rik
Etter giftermålet med profeten Muhammad (fvmh) begynte Aisha å lære Koranen, som i grunn startet hele hennes kunnskapsreise. Hun var ganske nysgjerrig av natur og viste stor interesse for flere områder i tillegg til Islam. Historie og litteratur lærte hun fra sin egen far. Legekunst lærte hun fra de forskjellige gruppene i hele Arabia, som besøkte profeten (fvmh), spesielt i den siste levetiden til profeten (fvmh), da han ofte ble syk.

Å bo og leve med denne praktfulle personligheten, var en lærdom i seg selv. Hun utviklet en personlighet som de færreste kunne ha gjort. Hadhrat Aisha (ra) var modig, ydmyk og kjent for hennes store og generøse vesen.Til tross for at hun stadig fikk penger, mat, klær i form av gaver, pleide hun å gi bort dette til de trengende i Allahs (swt) navn, og beholdt ingenting selv. Materielt sett levde hun et minimalistisk liv. Huset var ganske simpelt, og inneholdt ikke noe utenom det nødvendig.

Engasjert
I Profetens (fvmh) levetid holdt han islamleksjon hver dag i Masjid e Nabvi i Medina. Huset deres var en del av moskeen, slik at hadhrat Aisha (ra) kunne høre alle islamleksjonene. Etter ønske fra flere kvinner holdt hadhrat Aisha (ra) islamleksjon en gang i uka, kun for kvinner. Her fikk hun flere spørsmål, som hun brakte videre til profeten (fvmh). Grunnet sin nysgjerrighet og interesse, spurte hun om alt det Profeten (fvmh) sa og gjorde, og ble dermed en viktig kilde til Profetens Sunnah. Nettopp på grunn av denne kunnskapen har Abu Musa al-Ashari sagt: “If we companions of the Messenger of God had any difficulty on a matter, we asked Aisha about it.” (Tirmidhi)

Samtidig som hadhrat Aisha (ra) var aktiv i det sosiale livet, oppfylte hun sine plikter hjemme. Hun lagde mat, vasket klær og stelte hjemme. Hun tok vare på Profeten (fvmh) og han tok vare på henne. Begge levde et harmonisk liv sammen i hverandres selskap.

I den siste tiden var Profeten (fvmh) hos hadhrat Aisha (ra), slik at hun kunne stelle ham. Elleve år etter hijrah døde menneskehetens ideal, profeten Muhammad (fvmh). Ved hans bortgang var hadhrat Aisha (ra) kun 18 år, og tilbrakte resten av sitt liv som enke. Det var ikke tillatt for en profets enke å gifte seg på nytt, da hensikten med deres liv var å videreformidle det riktige budskapet. De var mødre for de troende. I siste halvdel av Uthmans khalifatet oppstod det konflikter blant muslimer. Det førte til at Uthman ble myrdet etter tolv år som khalifa. Da muslimene fortsatte å kjempe imot hverandre, samlet en gruppe sahaba sammen i fellesskap med hadhrat Aisha (ra), hadhrat Talha (ra) og hadhrat Zubair (ra). Målet deres var å løse alle konfliktene blant muslimer, slik at de kunne spre det riktige budskapet sammen og videreføre islamske glansdager. I følge islamsk historie har hadhrat Aisha spilt en vesentlig rolle i flere konflikter etter profetens (fvmh) død til hun selv døde i 58 e.h. Hun hadde en sterk innflytelse og har nytt stor respekt gjennom tidene. Flere store personligheter, menn som kvinner, som hadhrat Umar (ra) har søkt veiledning hos Profetens (fvmh) enke.

Sunnah
I følge beretninger tilskrevet hadhrat Aisha (ra) var hun ved profetens (fvmh) side, da sura Al-Baqra og Sura An-Nisa ble åpenbart. Hun var ofte til stedet under Profetens (fvmh) mange åpenbaringer. Grunnet hennes nysgjerrighet og søken etter kunnskap, spurte og gravde hun omhyggelig om alt til det ble helt klart for henne. Det førte til at hver gang hun ble spurt om noe som omhandlet Islam, var hun i stand til å svare med referanse i Koranen og Profetens (fvmh) handlinger.

Abu Huraira, Abdullah ibn Abbas, Abdullah ibn Umar, Jabar og Anas ibn Malik, Abu Said Khadri og hadhrat Aisha (ra) er de syv personene som har blitt tilskrevet over 2000 beretninger hver. Av alle disse beretningene er hadhrat Aisha (ra) sine de mest utfyllende, da hun hovedsakelig har fortalt hele konteksten i hver fortelling; hva og hvorfor Profeten (fvmh) handlet slik som han gjorde.

Hadhrat Aishas (ra) levemåte viser at en praktiserende muslimsk kvinne, i tillegg til å stelle hjemme, har full mulighet til å ta del i samfunnspørsmål, religions-debatter, politiske spørsmål og fungere som en veileder for menn som kvinner. Denne kunnskapsrike muslimske kvinnen på 600-tallet, er et prim eksempel for omverdenen. Hennes søken etter kunnskap, hennes evner og engasjement gjorde henne til den mest innflytelsesrike og respekterte muslimske kvinne gjennom tidene. Hvordan ville det muslimske samfunnet ha vært idag om spesielt kvinner fremviste en interesse og engasjement av samme kaliber som hadhrat Aisha (ra).

Palestinas tragedie

DEN ISRAELSKE BRUTALITETEN har ingen ende tatt for den palestinske befolkningen. Sabra, Shatila, Jenin, Deir Yassin og større og mindre byer har alle følt på kroppen okkupasjonsmaktens vold, aggresjon og terrorisme mot den sivile befolkningen den har okkupert.

Bakgrunn
Den nåværende palestinske konflikten daterer seg tilbake til endelsen av første verdenskrig og disintegrasjonen av det ottomanske rike. Palestina, som så mange andre tidligere ottomanske territorier, ble plassert under britisk styre under mandat systemet. I Palestina var mandatets primære oppgave å implementere ”Belfour erklæringen” skrevet av den britiske regjeringen i 1917, som støttet ideen om etablere en stat for det jødiske folk i Palestina. I 1919 skrev Belfour dette om erklæringen; “The four powers are committed to Zionism and Zionism, be it right or wrong, good or bad, is rooted in age-long tradition, in present needs, in future hopes, of far profounder import than the desire and prejudices of the 700,000 Arabs who now inhabit that ancient land”.

Av de to statene, Israel og Palestina, i FNs delingsplan (Resolution 181 (II) av 1947, proklamerte en av dem sin uavhengighet som Israel. FN vedtaket gav den største delen av landet til den minste delen av befolkningen. Tross sterk jødisk innvandring, primært fra Europa, var det en fremdeles klar majoritet av palestinere i område. Grunnen til at dette vedtaket ble slik var USAs voldsomme press. Riktignok var USAs utenriksminister George Marshall sterkt imot vedtaket, fordi han så at det ville føre til krig, terror og ufattelige ulykker for tallrike uskyldige mennesker. Det er her viktig å understreke at medlemslandene i FN på denne tiden var stort sett vestlige i-land, med seiersherrene fra annen verdenskrig i spissen. Folkerettslig sett var FNs rett til å fatte et slikt delingsvedtak tvilsom. (Willoch, Kåre ”Tanker i Tiden”, s147, J.W. C appelen Forlag, 1999)

Under krigen i 1948 okkuperte Israel 77 prosent av de palestinske områdene, også en større del av Jerusalem ble okkupert. Halvparten av det palestinske folket måtte flykte mens en større del ble utvist. De fleste som måtte flykte, i redsel for den israelske terrorismen, fra sitt hjemland har ennå ikke fått komme tilbake. Israel førte stadig terrorangrep på de palestinske områdene, et eksempel er angrepet på Deir Yassin som skjedde en måned før de Arabiske statene gikk til angrep på Israel, dette for å forsvare palestinere fra den israelske aggresjonen.

I Deir Yassin hadde Israelerne ingen militære mål, men alle barn, kvinner og menn som de kunne finne, ble systematisk avlivet på redselsfulle måter. Hensikten var åpenbart å skremme palestinerne på flukt fra områder som jødene ville ha i sin stat. Det er dette som senere har fått betegnelsen ”etnisk rensing”. (Willoch, Kåre ”Tanker i Tiden”, s148, J.W. Cappelen Forlag, 1999)

I 1967 okkuperte Israel West Bank (inkludert det østlige Jerusalem), og Gaza Stripen i tillegg til Sinai halvøyen og det Syriske Golan Høydene. Siden den tid har Israel benektet å implementere noen FN krav eller resolusjoner. Tvert imot har de nye Likud regjeringene vært enda mer brutale i sine handlinger for å undertrykke det palestinske folket. Israel har satt i verk et blodbad i Palestina. Minst 21 palestinere ble drept og 50 såret i israelske angrep natt til tirsdag. Tusenvis av palestinske hjem og skoler er ødelagt, ifølge FN. (Klassekampen, 13. mars 2002)

Tusenvis av skadde blir blokkerte frå all form for hjelp. Humanitære organisasjoner blir nekta å gjera ein innsats. Det melder lege Mads Gilbert frå det norske kriseteamet som no er i Gaza. (Klassekampen, 11. april 2002)

Livet under okkupasjonen
Man kan ikke forestille seg et liv under okkupasjon, dette er selvfølgelig spesielt for land som aldri selv har vært okkupert (som for eksempel USA). Men for land som Norge, som selv var okkupert av Nazi-Tyskland bør forståelsen for hva en okkupasjon fører til være helt klar. Vi fikk våre motstandsbevegelser som kjempet med ære og mot for å frigjøre Norge fra nazistene, det er nettopp dette palestinske grupper gjør i dag. Det bør her understreke at ingen muslimer sammenligner Jødene med Nazismen, argumentet faller på sin egen urimelighet. Derimot er det viktig å understreke at en del av Israels’ undertrykkende og brutale handlinger helt klart sammenlignes med nazismen.

Den israelske lederen, General Moshe Dayan, sier dette om de israelske brutaltitene i de okkuperte områdene; “Before [the Palestinians] very eyes we are possessing the land and the villages where they, and their ancestors, have lived...We are the generation of colonizers, and without the steel helmet and the gun barrel we cannot plant a tree and build a home.” (Benjamin Beit-Hallahmi, “Original Sins: Reflections on the History of Zionism…”)

Palestinere ser stadig sine landområder bli tatt av nybyggere (settlements), som er direkte motstridene til FN resolusjonene 446, 452 og 465. Tusener har blitt tatt og torturert for bekjempelsen av denne okkupasjonen og statsterrorismen. Dette er kampen til folket som har blitt frastjålet, undertrykket, torturert og vært mottakere av den verste formen for statsundertrykkelse, apartheid og terrorisme.

Selvmordsaksjoner
Drap av uskyldige sivile er feil, uansett om de blir foretatt av israelere eller palestinere. Men selv om en er imot drap av uskyldige sivile er det viktig at vi er balanserte i våre kondemnering. Det er viktig å forstå situasjonen som har ført til at et menneske er villig til å gi livet sitt for en sak. Disse to holdningene eller posisjonene trenger ikke være motstridende. Det er ingen som sier at drap på sivile er riktig! Man prøver bare å få en til å innse hva femti år med statsterrorisme kan føre til. En voksende gruppe av intellektuelle skribenter har de siste årene sagt seg enig i slike påstander. Blant disse er Noam Chomsky, Israel Shamir, Robert Fisk og Eric Margolis. Disse prøver å forstå den tragedien som har ført til at mennesker ser på selvmordsaksjoner som en siste utvei.

”You have to remember that 90 percent of children two years old or more have experienced - some many, many times - the [Israeli] army breaking into the home, beating relatives, destroying things. Many were beaten themselves, had bones broken, were shot, tear gassed, or had these things happen to siblings and neighbours...The emotional aspect of the child is affected by the [lack of] security. It needs to feel safe. We see the consequences later if it does not. In our research, we have found that children who are exposed to trauma tend to be more extreme in their behaviors and, later, in their political beliefs.” (Dr Samir Quota quoted in “The Journal of Palestine Studies,” Summer 1996. )

Det er viktig at verden forsøker å forstå at et menneske som blir undertrykt dag etter dag, uke etter uke, år etter år kommer til å reagere. For every action, there is an equal and opposite reaction. I Vesten kan en ikke se på disse aksjonistene som rasjonelle aktører i en konflikt, men som en undertrykt gruppe som kjemper for friheten sin, som reagerer. Det er en grunnleggende forskjell mellom okkupant og okkupert.

Dette er en ond volds-sirkel som vi må få slutt på, men massakre av en forsvarsløs befolkning av verdens fjerde største militærmakt får oss til å stille spørsmålet om Israel (spesielt under ledelsen av ekstremister i Likud) i det hele tatt er interessert i å gjøre noe med denne onde sirkelen. “Herein lies the tragedy of Palestine. Their suffering ignored, their sins magnified, the Palestinians have had literally everything taken away from them. Yet their oppressors have ensured that those who can change their condition are continually programmed to blame the victims.”

Hva kan vi gjøre?
”The only thing necessary for the triumph of evil is for good men to do nothing.” - Edmund Burke Den palestinske kampen er vår tids moralske kamp. Det er ikke en arabisk eller muslimsk kampsak som mange tror, men en kamp for alle som tror på bekjempelse av urett og undertrykkelse, og en kamp for alle som er imot okkupasjon, apartheid og ondskap.

Hvem skal til Paradiset?

”Den som gjør en ond gjerning, belønnes bare med dens like, men den som handler rett, mann eller kvinne, og er troende, disse føres inn i paradisets haver, og der blir de sørget for, uten at det regnes på det.” Koranen [Al-Mu’min 40:40]

”…de som omvender seg, og tror, og lever rettskaffent. Disse skal inn i paradisets haver, og vil ikke lide den minste urett.” Koranen[Mariyam 19: 60]

”De som sier: ”Gud er vår Herre,” og så holder rett kurs, over dem skal ingen frykt hvile, ei heller sorg. Disse er paradisets folk, og der skal de være og bli, som lønn for det de gjorde.” Koranen[Al-Ahkaf 46:13-14]

En reise til det hellige land

Muslimsk Studentsamfunn (MSS) og Norges Kristelige Studentforbund (NKS) planla en tur til det hellige land, Palestina. Palestina er historisk sett et viktig land for både muslimer og kristne. Det var til sammen 20 studenter fra MSS og NKS pluss en guide som reiste nedover.

Søndag 21 juni pakket vi sammen våre kofferter og tok av fra Gardermoen på en ti dagers lang reise. En reise som viste seg til å bli enda mer interessant og mentalt stimulerende enn det de fleste av oss hadde tenkt seg på forhånd.

Til tross for all arbeid som var blitt lagt ned i forkant av turen, ble vi stoppet for nærmere fire timer på grensen mellom Jordan og Israel. Det ble en reell prøvelse for oss, ettersom vi stadig duppet av og strevde med å holde øynene oppe etter å bare ha fått et par timers søvn natten i forveien. Men den som venter på noe godt venter ikke forgjeves. Endelig lot de oss passere Allenby Brigde etter å ha latt oss gruble hardt og lenge over om vi i det hele tatt ville slippe inn i Israel.

De følgende dagene var den ene dagen mer begivenhetsrik enn den andre, noe som gjorde innreisen vår til et mindre vondt minne. Det som i første omgang ventet oss på den andre siden av grensen, var et møte med Yassir Arafat. Møtet fant sted inne på hans hovedkvarter i Ramallah, der vi ble tatt varmt imot. Arafat holdt et innlegg for oss der vi fikk høre om den urettferdigheten palestinerne har måttet tåle opp gjennom årene. Vi ble fortalt hvordan det palestinske folk gradvis har blitt fratatt mange av sine rettigheter, og hvordan deres livs ressurser har blitt destruert. Alt i alt en historie om sorg, fortvilelse og skuffelse.

Planene for dag to var litt uklare, siden vi var usikre på om vi ville slippe inn i Gaza by. Det endte med nettopp det mange av oss hadde fryktet, nemlig at samtlige muslimer ble nektet adgang, mens fem personer fra NKS fikk tillatelse til å besøke byen. Vi ble senere fortalt av våre kristne venner at de fikk en rundtur på Gazastripen, og at de fikk se ødeleggelsene etter israelske invasjoner.

Resten av gruppen tilbrakte deler av dagen sammen med TIPH (Temporary International Presence in Hebron) og besøkte Abraham moskeen i Hebron, en by hvor store deler nærmest ligger øde etter israelsk okkupasjon. For å komme inn i moskeen måtte vi gjennom flere kontrollposter, noe som for øvrig var et gjennomgående fenomen i landet. Tross alt var vi likevel privilegerte som turister, fordi vår palestinske sjåfør ikke fikk tillatelse av israelske soldater å gå inn i moskeen. Etter å ha brukt passene våre som ”inngangsbilletter” fikk vi be vår bønn der.

Onsdag 23.06 besøkte vi Samuels grav, og deretter reiste vi videre til Tel Aviv, der vi besøkte det jødiske museet, Diaspora. Senere samme dag var vi innom den norske ambassaden i Israel, der sekretæren Silje Vikøy, tok imot oss. Hun fortalte om Norges standpunkt angående konflikten, og berørte emner som tok for seg Israels interne politikk.

Å få muligheten til å be fredagsbønnen i Haram Al-Sharif, var turens høydepunkt for samtlige muslimer. Al-Aqsa moskeen og Klippemoskeen, spesielt fra innsiden, var noe av det vakreste jeg noensinne har sett, et bilde som har klistret seg til netthinnen min. Det var kun muslimer som fikk passere sjekkpunktet for å slippe inn i Haram Al-Sharif- komplekset med begge moskeene. Den ene gangen måtte en av oss resitere et vers fra Koranen for å bekrefte at vi faktisk var muslimer. De kristne brukte tiden til å besøke kirkene i Jerusalem via Dolorosa. Den samme dagen fikk vi også muligheten til å se klagemuren.

Reiselederen vår hadde tidligere denne dagen fortalt at vi kunne glede oss til en overraskelse. Overraskelsen fikk vi i form av et møte med Mordechai Vanunu i St. Georges kloster. Vanunu er mannen som avslørte israelske hydrogenbombe planer. Han snakket om hvordan han fikk tilgang til de hemmelige rommene, der han fikk tatt bilder som senere ble et bevis for det ulovlige som foregikk i landet. Det var tydelig at han nå var sliten etter all oppstyret, og etter mye tortur og hjernevasking i israelsk fengsel i nærmere seksten år. Fremdeles er han fratatt mange av sine rettigheter, deriblant passet sitt. På spørsmål om han angret på det han hadde gjort, svarte han bestemt nei. Vi dro derifra mettet med inntrykk og dype tanker.

På en gård i Bethlehem var det planlagt to dager med dialogsesjoner med palestinske ungdom-/student organisasjoner, deriblant Tent of Nations og YMCA. Diskusjonstemaene var blant annet ”sacrifice” og ”social issues”, der vi skulle legge frem hvilke utfordringer vi møtte i det norske samfunn, og palestinske ungdommer fortalte om hva som gjorde hverdagen deres vanskelig. Jeg tror nok at hele gruppen vår ble svært berørt med tanke på hvor heldige og privilegerte vi er etter å ha hørt hvor tungt hverdagen til palestinerne kan være.

Gjennom hele turen fikk vi til stadighet se glimt av muren, som av israelerne ble kalt ”the fence”, men det var først denne dagen vi fikk sett den på nært hold. Det finnes ikke ord til å beskrive den avmakten vi alle følte, der vi sto som maur i forhold til den ni meter høye betongveggen. Det er helt uforståelig at noen kan finne på å skille familier og skoler og faktisk et helt folk på denne måten. Et virkelig trist syn.

Den siste dagen før hjemreisen var satt av til flere møter, der vi fikk høre ulike synspunkter om Palestina. Vi fikk møte representanter fra diverse israelske menneskerettighetsorganisasjoner som Peace Now, Rabbis for Human Rights og en politiker fra det største israelske partiet, Likud. Han klarte mildt sagt å provosere frem sterke følelser hos mange av oss etter å ha lagt frem sine synspunkter om hvordan konflikten kunne løses, en løsning der palestinerne ikke kunne vente seg mye. Imidlertid følte vi oss ganske maktesløse i den settingen vi var i.

På kvelden den samme dagen besøkte vi en palestinsk familie med et familiemedlem i israelsk fengsel. Vi ble fortalt hvor meningsløst arrestasjonen var, og hvor bekymret de var for hva utfallet ville bli. Den eneste grunnen til at mannen var fengslet var hans politiske engasjement, og at israelere fryktet en potensiell leder. Nok en gang fikk vi høre historien om hvordan palestinere blir undertrykt og hvordan menneskerettighetene blir brutt i landet.

Når alt kommer til alt var reisen en enorm modningsprosess, der vi fikk økt forståelse for konflikten og lærte å kjenne hverandre bedre som enkeltindivider uansett religion. Reisen har satt varige spor, og vil neppe bli glemt på noen måte. Det er så klart utopisk å hevde at jeg endret syn på livet etter reisen, men samtidig mener jeg at de ti dagene ble en liten tankevekker. Ikke nødvendigvis bare av religiøs art.

Etter å ha kommet tilbake har vi foreløpig hatt en sammenkomst der vi har fått muligheten til å snakke om våre opplevelser og gi utløp for våre følelser tilknyttet reisen. Vi var visst alle fylt til randen og følte et sterkt behov for å snakke om ting vi hadde på hjertet med noen som hadde delt de samme erfaringene som oss selv. Allerede før vi reiste av gårde hadde vi bestemt oss for at denne reisen skulle bearbeides videre. Tanken er at vi fremover kan bidra med noe for å gjøre situasjonen bedre for våre palestinske søstre og brødre. Foreløpig har vi klart å få innpass på Stortinget, der tre av deltagerne vil representere hele gruppen, og diskutere problematikken. Vi håper at disse møtene vil gi positive resultater.

De er vinnere – hva er du?

NORGE HAR FORANDRET SEG. Fra å være et relativt homogent samfunn har innvandrere bidratt til å gjøre Norge mer heterogent. Nå er det minst like vanlig å se afrikanske eller asiatiske klesdrakter som det er å se lusekofter eller bunad. I det minste har denne forandringen vært åpenbar i Oslo.

De er vinnere
De fleste innvandrere som kom til Norge på 70- og 80-tallet har kommet fra land som er i utvikling. De har ofte kommet fra dårlige kår og har opplevd Norge som et velstandssamfunn som velvillig har tatt imot deres arbeidskraft. Innvandrerne har på sin side heller ikke skuffet. Verken Norge eller sin slekt i hjemlandet.

Mange startet tilværelsen i Norge med å bo i kummerlige forhold. Ofte bodde det flere mennesker i et rom med elendige sanitærforhold i bygårder klare til sanering. Ikke sjelden var det svært vanskelig å skaffe bolig i Oslo, selv om man hadde en arbeidskontrakt å vise. Man foretrakk derfor arbeidsgivere som hadde egne utleieboliger for de ansatte. Det gjorde tilværelsen enklere da det private utleiemarkedet var vanskelig å få innpass i.

Bedre enn nordmenn
Industrien i Oslo og omegn nøt også godt av de nye landsmennene. Ofte fikk de en jobb på dagen eller i det minste i løpet av ganske kort tid. Der viste det seg at de ofte var mer arbeidsomme enn mange etniske nordmenn.

De jobbet oftere dobbelt skift og de arbeidet også hurtigere. Årsaken til denne iherdige effektiviteten var mange. Raskt opplevde de at Norge innførte innvandringsstopp. Det gjorde situasjonen noe mer usikker. De visste ikke hvor lenge de ville få anledning til å bo og arbeide i Norge. Ofte hadde de også en kort tidshorisont da de forlot sitt hjemland: arbeide i vesten i et par år for så å returnere til hjemlandet som velstående borgere.

I år, mer enn 30 år etter at de første ankom Oslo, kan det være på tide å stoppe opp et øyeblikk og tenke over hva de har oppnådd. De har for det første etablert seg i Norge med relativt gode boliger, om enn litt trange i forhold til familiestørrelsen. De fleste har relativt god økonomisk råd og deres innsats har ført til at deres slekt i hjemlandet lever i en helt annen økonomisk velstand nå, enn da de reiste ut for 3 ti-år siden. Mange er selvstendige nærings-drivende og har egne bedrifter i alt fra import til utvikling av eiendommer. For å oppsummere deres innsats og resultat så langt så er det ett ord som virker mer beskrivende enn alle andre; sukess. Denne generasjonen har hatt suksess og kan enkelt kalles for vinnere. De har oppnådd mer enn de fleste drømte om da de la ut på reisen til vesten.

Er du en vinner?
I kjølvannet av første generasjonen innvandre har Norge fått første generasjon nordmenn; barna av den generasjonen som innvandret til Norge på 70-tallet. Et enkelt blikk på etterkommerne viser at disse langt fra er en suksess. Det er mange årsaker til at mange reiste fra hjemlandet sitt, men hovedårsaken kan sies å være et ønske om å skape en bedre framtid for sine etterfølgere enn de selv hadde. Mange drømte om økonomisk velstand og gode utdanningsmuligheter for sine barn. Det er desto mer forstemmende å oppleve at deres barn, i liten grad, har tatt hensyn til sine foreldres ønsker og håp.

For late til å studere?
I et land der all utdannelse så å si er gratis, fra første skoledag til topp anerkjente internasjonale universiteter som NTNU i Trondheim, er det lett å bli skuffet over den manglende deltagelsen i høyere utdannelse blant barn av innvandrere. Svært mange av barna velger å enten ta yrkesfaglig utdanning eller hoppe av skolen underveis. Ikke mange fullfører vidergåendes skole, og enda færre fortsetter den akademiske utdannelsen ved universitet og høyskoler. Alt for mange er sysselsatt i serviceyrker slik som detaljhandel og transport.

Det er nødvendig å presisere at det ikke er islamsk å se ned på noe, verken personer eller yrker. Det er heller ikke mitt poeng. Mitt poeng er at i et land der alle muligheter ligger helt åpne for en solid og gratis utdannelse så velger alt for mange barn av innvandrere minste motstands vei. Ut av utdannelse og inn i arbeideryrker. For å illustrere poenget kan man tenke seg at man spurte sin fetter og/eller kusine i foreldrenes hjemlandet om de kunne tenke seg å utdanne seg et sted der all utdannelse var gratis og alle forholdene ble lagt til rette for det, så langt at man faktisk fikk stipend av staten hvis man valgte å utdanne seg. Hvor mange av dine fettere/kusiner i foreldrenes hjemland hadde sagt nei takk til det? Min erfaring er at folk i mange land i Asia og Midtøsten står i kø for å komme seg ut fra hjemlandet, fra dårlige utdannelsesmuligheter til gode skoler og anerkjente lærere. Mens de som faktisk bor her og har muligheten til å ta utdannelsen i liten grad velger å bruke denne enestående sjansen.

Suksess?
Det er mange veier til suksess og utdannelse er ingen garanti for at man virkelig lykkes i livet. Mange vil hevde at de kan gi mange eksempler på folk som har lykkes i Norge og livet forøvrig uten særlig skolegang. For hver person de nevner kan jeg nevne minst 10 personer som har lykkes, og som har en solid utdannelse i bunnen av sin karriere.

Som gode muslimer må vi gjøre det som er i vår makt for å tilegne oss kunnskap, enten det er jordslig eller åndelig. Mitt håp og ønske er at enda flere velger å bruke noen år av sitt liv på et universitet eller høyskole og således investerer i sin egen og etterkommeres framtid.

“Å Herre, la min kunnskap øke!” Koranen (Taha 20:114)

Speaker's Corner

Hijab
Ordet hijab blir enten misbrukt eller misforstått per i dag. Å bruke for eksempel en sterk rosa eller oransje Calvin Klein tøystykke på hode, mens leppestiften matcher med toppen og øyenskyggen matcher med hijaben er å håne hijab konseptet totalt. Enhver smart muslim vet at hijab er mye mer enn å dekke kun hårstråene og huden. Med sløret skal man i tillegg til håret også dekke brystpartiet. Resten av kroppen skal bli dekket med løse og vide klær, slik at man ikke viser kroppsformene, i tillegg til huden. Oppførsel og væremåte er en del av hijab konseptet, ganske logisk eller hva? Det verste jeg vet er når jenter har de mest utroligste argumentene mot dette og har flere unnskyldninger for å gjøre ”wannabe” hijab. Et utrolig teit eksempel er når jenter begynner å konkurrere med gutter og deres hijab. Hvorfor kan man ikke heller innrømme sine svakheter å gjøre jihad med seg selv, enn å være hårsår på det høyeste? Hvert enkelt menneske skal kun svare for sine handlinger og ikke andres.

av søster i islam

Retten til utdanning
I sommerferien var jeg i hjemlandet mitt. Der hadde barna også ferie, men jeg merket at nabogutten dro ut tidlig på morgenen og kom hjem sent. Jeg fikk vite at han jobbet på et verksted, og at han hadde sluttet på skolen etter åttende klasse, fordi hans foreldre hadde dårlig økonomi. Alle barn har rett til utdanning, så hvorfor skulle han være unntaket? Jeg bestemte meg for å hjelpe gutten, og tilbød derfor foreldrene å dekke alle deres kostnader om gutten fikk begynne på skolen igjen. Foreldrene takket ja og var veldige glade. Om dere kjenner noen i lignende situasjoner, så bør dere bidra med ca 200-300 kr i måneden for å dekke utdanningsutgiftene til et barn. Selv om vi er studenter har vi råd til dette. Har vi ikke?

av bror i islam

En aften på bryllup
For en stund siden fikk jeg invitasjon til et bryllup. På invitasjonen sto det at bryllupet begynte kl 18.00, så jeg dro kl 18.00. da jeg ankom bryllupslokalet var det bare noen få der som holdt på å gjøre i stand til bryllupet. Jeg fikk vite av dem at bryllupet skulle begynne kl 20-21, og at det var normalt med forsinkelser. Gjestene begynte å komme kl 20, og brudeparet kom kl 21. Det var vanskelig å kommunisere, pga altfor høy lyd på musikken. Og da det var tid for bønn, var det ingen ordning for bønn, så jeg ba ute på gressplenen. Menn og kvinner danset sammen, og folk begynte med underlige tradisjoner. Maten var ikke klar før kl 11.30, og da jeg klarte å komme meg til matbordet var det ikke mer igjen. Skuffet og sliten kom jeg hjem, og bestemte meg for å aldri dra på bryllup igjen.

av A. Azad

Det første mennesket: Hadhrat Adam (as)

ALLAH HAR SENDT TO TYPER PROFETER til jorden. De (rasul) med et nytt budskap i bokform og de (nabi) som kom for å advare og påminne om allerede gjeldende budskap og vei. Profetene blir på arabisk kalt rasul (sendebud og profet) og nabi (profet). For eksempel var Moses (fvmh) og Muhammed (fvmh) både rasul og nabi, mens Job (fvmh) og Zakaria (fvmh) kun var nabi.

Adam (fvmh)
Allah den Allmektige har ingen begrensninger. Han skaper hva Han vil, og Han skaper hvordan Han vil. Adam var det første mennesket som Allah skapte og dessuten en profet. Fra han og hans hustru Hawa, ble hele menneskeheten spredt på jorden: ”Dere mennesker, frykt Herren, Han som har skapt dere av et enkelt individ. Av dette skapte Han dets make. Fra disse to har Han spredt utover menn og kvinner i hopetall. Frykt Gud, ved hvis ordning dere har samkvem, og slektene består, Gud våker over dere.” Koranen(Annisaa 04:01)

Det første mennesket hadde ingen mor eller far, og utviklet seg heller ikke fra ape til menneske, slik evolusjonister hevder, men ble skapt direkte av Allah ved prinsippet “bli og det blir”: ”Han er himlenes og jordens skaper. Når Han har besluttet en ting, sier Han bare «Bli», og så blir det.” Koranen(Albaqarah 2:117)

Allah lærte Adam mange ting som englene og andre skapninger ikke hadde noen viten om. Blant annet lærte Allah, den Allvitende, Adam om alle tings navn.

Allah gav de andre skapninger ordre om å adlyde Adam og å bøye seg for ham. Alle skapninger adlød unntatt én, djevelen. Han var en djinn (skapt av ild), ikke en engel slik enkelte tror. Han hadde en høy stilling i paradiset, men ble misunnelig på Adam og hovmodig overfor Allah.

Gud sa: «Hva hindret deg i å bøye deg når Jeg gav deg ordre?» Han svarte: «Jeg er bedre enn Adam. Du skapte meg av ild, og ham skapte Du bare av leire.» Koranen (Ala’raf 7:12)

I djevelens klør
Allah gav Adam en plass i paradiset og i tillegg en ledsager, Hawa (Eva). Der kunne de bo uten å arbeide, fryse eller føle sult. Allah den Allvitende advarte Adam om djevelens innflytelse. Djevelens største ønske var å få dem til å synde mot Allah.

“Så visket Satan til ham, ‘Adam, skal jeg vise deg evighetens tre, og en maktstilling (posisjon) som ikke forringes?’ “ Koranen (Taha 20:120)

Til slutt gav Adam og Hawa etter for Djevelens fristelser. Det fortelles at han begynte å sverge i Allahs navn, og det forvirret Adam og Hawa. De trodde han snakket sant og begge spiste dermed av det forbudte tre. Straks kom bevisstheten om alle jordiske plager og vanskeligheter ned over dem. Allah beordret dem ut av Paradiset, og sendte dem til jorden.

Djevelen sverget at han ville villede så mange av Allahs skapninger som mulig. Allah advarer menneskene om faren som Djevelen utgjør:

”Og han (Shaytan) fortsatte: «Hva mener Du? Denne, som Du har vist ære fremfor meg? Om Du gir meg frist til oppstandelsens dag, vil jeg sannelig underlegge meg hans etterkommere, unntatt få!» Gud sa: «Gå med deg! Om noen av dem følger deg, blir helvete deres belønning, en rikelig belønning. Forfør dem du kan med din røst, fall over dem med ditt rytteri og ditt fotfolk, vær deres kompanjong i eiendom og barn, og gi dem løfter,» men det Satan lover dem, er bare skinn og bedrag: «Over Mine tjenere skal du ikke ha makt!» Og Herren strekker til som beskytter.” Koranen(Alisraa17:62-65)

Allah tilgav Adam og Hawa og fra dem stammer jordens mennesker. Profeten Adam (fvmh) er omtalt flere steder i Den hellige Koranen, blant annet i surah 7:20-26, 7:172, i surah 2:32 og i surah 20:117-124

Et liv etter døden?

VI ER BLITT SÅ OPPTATT AV VERDEN at vi nesten ikke får tid til religion. Vi løper etter verdslige ting, jobb, status osv som har midlertidig varighet, men vi bryr oss ikke om livet etter døden, som er evig. ”Nei, dere foretrekker jordelivet, men det hinsidige er bedre, og mer varig.” Koranen 87: 16-17. Det er Allah (swt) som viser oss den rette veien, men vi prøver å finne den veien som er basert på menneskers tankegang.

Det er rart at vi tjener mennesker flere timer hver dag, men at vi ikke kan avse noen minutter til salah (bønn) for å tjene Allah. Vi jobber for å skaffe mat og fylle opp hverdagslige behov. Men vi har ikke tid for salah som er det viktigste middelet for næring til sjelen vår. Menneskers oppgave er å tjene sin Herre, som er beskrevet i Koranen 2:21: ”Dere mennesker, tjen Herren, Han som har skapt dere og dem som var før dere, så dere må bli gudfryktige.” Og den vanlige og flotte måten å tjene Allah (swt) på er salah (bønn). Allah (swt) sier, ”Forrett bønnen, gi zakah (det rituelle bidrag/almisse) og bøy dere sammen med dem som bøyer seg.” Koranen 2:43

Vi har tid til å lese og forstå bøker som er skrevet av mennesker, men vi har for dårlig tid til å lese og forstå Den Hellige Koranen som er sendt av Allah (swt) til mennesker for deres veiledning. ”Dette er Skriften (Koranen), tvil har ingen plass. Den gir ledelse for de gudfryktige.” Koranen 2:2

Allah (swt) oppfordrer mennesker til å forstå Koranens budskap. ”Tenker de da ikke over Koranen? Eller er det lås på hjertene?” Koranen 47:24 Det er veldig lett å få veiledning fra Koranen hvis man søker om det. Allah (swt) sier at ”Nå har Vi gjort Koranen lett tilgjengelig til formaning! Men finnes det noen som lar seg formane?” Koranen 54:17

De fleste bruker penger til ting som de ikke har behov for, men de er ikke villige til å betale almisse til fattige eller har dårlig råd hvis det dukker opp en som trenger økonomisk hjelp. Å betale almisse er en plikt for enhver muslim hvis vedkommende oppfyller kravene til å betale det. ”Forrett bønnen, gi det rituelle bidrag og bøy dere sammen med dem som bøyer seg.” Koranen 2:43

Allah (swt) oppfordrer muslimer til å hjelpe andre i nødssituasjon og for Allahs sak. ”For dem som tror på det skjulte, forretter bønnen, og som gir av det som Vi har gitt dem, for dem som tror på det som er åpenbart for deg, og som er åpenbart før din tid, og som er fullt forvisset om det hinsidige. Disse er det som følger Herrens ledelse. Dem vil det gå godt!” Koranen 2:3-5

Og Allah (swt) advarer dem som samler penger, ikke gir almisse, hjelper ikke andre og bruker ikke penger for Allahs sak. ”Ve over hver ivrig baktaler, som samler rikdom, og teller og teller, og tror at hans rikdom har gjort ham udødelig! Nei, så sannelig, han skal bli kastet i al-Hotama. Hvordan kan du vite hva al-Hotama er? Det er Guds opptente Ild, som går oppover hjertene. Den hvelver seg over dem i langstrakte søyler.” Koranen 104:1-9

Vi stoler på mennesker som gir oss værmeldingen og medbringer paraply hvis det meldes regn. Men den meldingen (Koranen) som er sendt av Allah (swt) blir ikke tatt seriøst. Allah (swt) sier til mennesker i Koranen at de som følger Hans lover og regler skal belønnes med paradiset. ”Men den som handler rett og godt, det være seg mann eller kvinne, og er troende – disse vil gå inn i paradiset. De vil ikke lide den ringeste urett.” Koranen 4:124 Og de som finner andre veier enn Hans vei, skal straffes. . ”Den som trer frem for Herren som synder, har helvete i vente, hvor man verken kan leve eller dø.” (Koranen 20:74) Allikevel er det mange som går bort fra Hans vei.

Vi er opptatt med studiene våre, det være seg informatikk, medisin, juss eller økonomi, men det er få som studerer Islam, selv om det er like viktig. ”De troende skal ikke dra av gårde alle sammen. Men om en gruppe av hver avdeling drog av gårde for å instrueres i religionen, så de kan advare sitt folk når de vender tilbake, så de kan være på vakt?” Koranen 9:122.

Islam er en religion som er basert på realistiske prinsipper og Allah (swt) krever aldri noe som ikke kan oppfylles av mennesker eller som er ødeleggende for samfunnet. Derfor sier Allah (swt) at det ikke er fornuftig at alle går bort fra landet sitt for lære om sin religion, men at noen gjør det. Og de som reiser bort for å lære om Islam, skal komme tilbake å lære folk det de har lært. Men spørsmålet er om hvor mange det er som reiser til utlandet eller studerer her i Norge for å lære om Islam.

Vi kan sitte og lese hele natta før en eksamen, men vi tenker ikke på å forberede oss for den eksamenen som er etter døden og som kan komme når som helst uten varsel. ”Hvert menneske vil smake døden. På oppstandelsens dag vil dere få fullt oppgjør. Den som blir holdt unna Ilden, og føres inn i paradiset, han har vunnet seieren! Hva er jordelivet annet enn en bedragersk glede!” Koranen 3:185

Mange lærer fremmede språk, for eksempel engelsk, tysk, fransk osv, for å få innsikt i verdslig kunnskap men de er lite interessert i å lære arabisk for å forstå Koranen. ”Vi har åpenbart den som en arabisk Koran, så dere må forstå.” Koranen 12:2 Det alltid er bedre å lese en bok på sitt originale språk enn å lese en oversettelse. Og når det gjelder en så viktig bok som Koranen, som gir veiledning til mennesker og som for alltid er uten forandringer, bør man lære arabisk for å kjenne virkeligheten.

Man kan sitte og prate med venner og kjente i flere timer uten å merke at vi må lese fordi vi har eksamen snart, men hvorfor er det slik at når det er tid for fredagsbønnen så dropper man å dra til moskeen og unnskylder seg med at det er eksamensperiode?

Vi er flinke til å markedsføre våre interesser, reklamere for det man skal selge, men vi gjør lite for å fortelle andre om sin religion. Det er en av de viktigste oppgavene vi har. Profeten Mohammad (fvmh) var den siste profeten, og nå er det vår plikt å fortelle andre om islam. ”Hvis noen ønsker annet enn islam som religion, vil dette ikke godtas fra ham, og i det hinsidige liv vil han være blant taperne.” Koranen 3:85

Hvis vi ikke skal fortelle om den sannheten vi har fått, hvem andre skal gjøre det? ”Gjør innsats for Guds sak, slik Han har krav på! Han har utvalgt dere, og har ikke pålagt dere noe trykkende i deres religion, deres far Abrahams lære. Han har kalt dere muslimer tidligere, og i denne Koran, så Sendebudet kan bære vitnesbyrd overfor dere, og dere overfor menneskene. Forrett bønnen, gi det rituelle bidrag og hold dere fast til Gud. Han er deres skytsherre. Og hvilken fortreffelig beskytter! Hvilken fortreffelig hjelper!” Koranen 22:78.

Det er rart hvor korttenkte vi er. Det er rart at vi ikke tenker på livet etter døden. Vi bør tenke grundig over dette og ordne våre prioriteringer. Hvis vi vil lykkes må vi fokusere også på vår religion, i tillegg til verdslige ting.

Livets kjerne

Hvis man kaster en liten stein i et glass med vann så blir steinen liggende i vannet. Steinen blir liggende i vannet, men er atskilt fra det. Steinen er stein og vannet er vann. Men når man derimot heller farge i det samme glasset, vil vann og farge bli til ett. Nå er vannet ikke atskilt fra fargen, men blir blandet slik at den som ser utenfra, ikke ser noe forskjell på fargen og vannet.

Forholdet mellom islam og mennesket er som forhold mellom vann og farge. Islam er ikke en separat ting, men blir blandet i en muslims liv. Islam blir en del av hans følelser og hjertebank. Islam blir hans øyne, som han ser med. Den blir hans tunge, som han snakker med. Den blir hans hender og føtter, som han handler med. Islam er kun det som påvirker det mennesket slik at alt gjøres i samsvar med Allahs vilje. I hvert eneste av hans ord blir islam synlig. Alle hans handlinger er i samsvar med Islam.

Den islam som er som stein i vann, er ikke islam. Riktig islam blander seg i livet slik fargen blander seg i vannet. Når man elsker noen elsker man med hele sin kropp. Og aksepterer og elsker man islam så blir religionen en del av han. Han blir ikke atskilt fra islam eller islam atskilt fra ham.

Tatt fra boken “Sirat-e-mustaqeem”
Skrevet av Maulana Wahiduddin Khan.
Oversatt av Mahmood Ahmad