Lederen

I Allahs navn , den Barmhjertige, den Nåderike

Dagens Norge bærer preg av å være et flerkulturelt og heterogent samfunn. Tilstrømningen fra muslimske land, som Pakistan og Tyrkia, har i særskilt grad fremstått som omfattende – spesielt før den såkalte innvandringsstoppen i 1975. Resultatet er en norsk-muslimsk populasjon på anslagsvis 100 000 mennesker. Denne minoriteten er gjenstand for hyppig omtale i det norske ordskiftet, og beklageligvis er ikke bestandig omtalen av positiv art. Spørsmålet er hva slags oppførsel de norske muslimene bør fremvise slik at minoriteten som helhet gir et positivt inntrykk – samtidig som den bevarer sin særegne identitet.

Primært er det essensielt at muslimer har et bevisst forhold til lovgivningen i det landet de er bosatt i. Faktum er at muslimer som lever i et ikke-muslimsk land, som Norge, er pliktet – sett fra et rent islamsk ståsted – til å rette seg etter lovene i det landet. Dette er et punkt det blant samtlige islamske lærde og de fire lovskolene (Hanafi, Hanbali, Maliki og Shaafi) hersker praktisk talt full enighet om. Årsaken til islams krystallklare standpunkt i dette henseendet er at når et menneske har statsborgerskap, oppholdstillatelse eller visum for å oppholde seg i et gitt land, samtykker han i å respektere og følge landets lover og ikke minst være trofast og lojal mot det.

Eksempelvis innebærer dette faktum at de norske muslimene islamsk sett er pliktet til å betale skatt til den norske staten. Å skjule sin inntekt, eller deler av den, for å unngå skatt blir av islam ansett som løgn, og profeten Muhammad (saw) har uttalt: ”Hykleren har tre kjennetegn; han lyver, han bryter løfter og tilliten.” (Sahih Bukhari og Sahih Muslim) Dessuten må det fremheves at beskatning av inntekt er fordelaktig for samfunnet, med tanke på at staten anvender skatt blant annet til å fremme helse og utdanning og til å forbedre de svakes levekår – handlinger som alle er sentrale i islam.

Å være lovlydige borgere er altså en religiøs plikt for muslimene, og hvis den muslimske minoriteten i Norge kollektivt vedkjenner seg denne plikten, vil den med ganske stor sikkerhet lykkes med å gi et positivt bilde av seg selv. Likevel er ikke dette den eneste plikten for muslimer bosatt i et ikke-muslimsk land som Norge. Den høyt anerkjente lærde innenfor islamsk rettsvitenskap, Shaykh Yusuf Al-Qaradawi, påpeker at en annen kritisk viktig plikt er å verne om sin muslimske identitet. I denne kontekst er det viktig å være bevisst på forskjellen mellom assimilering og integrering – muslimene i Norge bør ha som mål å integrere seg, hvilket betyr å ta del i det norske samfunnslivet på lik linje med etniske nordmenn uten å gi slipp på sin kultur og sine skikker. Derimot bør muslimene etter beste evne unngå assimilering, noe som innebærer å gi avkall på sentrale deler av sin kultur i den hensikt å bli mest mulig lik majoritetskulturen. Allah (Gud) sier i Koranen at det å bo i et ikke-muslimsk miljø ikke er en akseptabel unnskyldning for å ignorere religiøse plikter:

”Til dem som englene henter, mens de ennu pådro seg skyld, vil de si, ’Under hvilke forhold levde dere?’ Og de vil svare, ’Vi var undertrykket i landet’. Sier englene, ’Men var ikke Guds jord stor nok, så dere kunne utvandre?’ Slike vil få helvete herberge. Et sørgelig endeligt.”Koranen (Annisaa 4:97)

Ma’a salama
Redaksjonen

Koranen & Hadith

“Dere som tror, stå fast ved det rette, som vitner for Gud, og må ikke motviljen mot visse mennesker forlede dere til ikke å være rettferdige. Vis rettferdighet, dette er gudsfrykten nærmest. Frykt Gud, Gud er vel underrettet om det dere gjør.”
Koranen (Almaidah, 05:08)

En mann sa til profeten Mohammad (saw), ‘skal jeg delta i jihad?’ Profeten Mohammad (saw) spurte, ‘er dine foreldrene i live?’ Mannen svarte ‘ja’. Profeten (saw) sa, ‘gjør jihad for deres fordel (ta vare på dem).’
Sahih Bukhari, Volum 8, bok 73, nummer 3

Muslimsk Studentsamfunn - fra idé til virkelighet

TEKST: Tahir R. Ahmed
Legestudent ved Universitetet i Oslo

Den 20. mars i år fylte Muslimsk Studentsamfunn ti år. I den anledning vil det være passende med en reise gjennom MSS’ hvetebrødsdager, og se hvordan foreningen har utviklet seg fra noen få studenters tanker og idéer til dagens virkelighet.

Året var 1994 og stedet var Blindern, Universitetet i Oslo. En gruppe muslimske studenter trasket i gangene på Vilhelm Bjerknes’ hus og Sophus Lie mens de leste om antikkens filosofer slik studenter hadde gjort i generasjoner før dem. Men i motsetning til den gjennomsnittlige studenten ville de at studenttilværelsen skulle være mer enn exphils hypotetisk-deduktive metode. Muslimsk Studentsamfunns ”grunnleggere” møttes nettopp på en exphilforelesning og har vært svært sentrale ressurspersoner for MSS’ frem til den dag i dag. Disse var Saleem Raza Ahmed og Usman Abdi Dahir. Til stadighet diskuterte de at det var behov for et muslimsk forum på universitetet. De fant ut at behovet også var tilstede hos andre muslimske studenter, og fikk vite at en annen gruppe medstuderende, som senere også ville bli aktive i MSS, allerede hadde fått til en ordning med bønnerom i idrettsbygget på Blindern, nemlig Mosallah. De tok kontakt med hverandre.

Starten
Den 6. mars 1995 kl. 1800 ble det holdt et møte bak lukkede dører på Vilhelm Bjerknes’ hus. Tolv studenter møttes for å diskutere dannelsen av en muslimsk studentorganisasjon. De diskuterte organisasjonens statuetter og innhold, og hva foreningens visjoner skulle være for fremtiden. To uker etter, altså den 20. mars 1995, ble stiftelsen av Muslimsk Studentsamfunn en realitet. Det første styret, også kjent som Arbeidsutvalget (AU), besto av fem medlemmer: Saleem Raza Ahmed, Moez Abidi, Usman Abdi Dahir og brødrene Murat og Suat Bykan. De foreslo at en sentral aktivitet i MSS skulle være temakvelder der de kunne drøfte dagsaktuelle problemstillinger rundt islam og samtidig øke egenkompetansen om islam. På det første møtet kom elleve studenter og på det andre møtet kom det 16. Det ble etter hvert innført et nytt begrep i MSS; studiesirkler. Bakgrunnen for disse studiesirklene skulle være forståelse av Koranen, og tanken var at man skulle ta ulike vers fra Koranen og diskutere disse. Foruten dette ble det arrangert bønn og iftar i ramadan og sammenkomster ved eid.

Tankevekkende og Salam
Det første eksemplaret av Muslimsk Studentsamfunns blad, Tankevekkende, kom ut høsten 1996. Den opprinnelige idéen med bladet var å forme det som en informasjonsbrosjyre, med korte tekster om grunnleggende prinsipper og konsepter i islam. Men etter lange diskusjoner og brainstorming ble det kommet frem til at Tankevekkende skulle være den muslimske studentens blad. Det ble symbolet for et åpent forum der studentene selv kunne ta opp problemstillinger de var opptatt av. Det første eksemplaret, og for øvrig de neste eksemplarene, var gode eksempler på hvordan et blad kan trykkes med minimale ressurser. Bladene ble kopiert opp og stiftet sammen av Arbeidsutvalget og distribuert til studentene - helt gratis. Tankevekkende var altså forløperen til dagens Salam som har blitt et tidsskrift av meget god kvalitet og har en dedikert redaksjon som jobber med å få ut bladet to ganger i året.

MSS i stadig utvikling
Muslimsk Studentsamfunn har vært i en stadig utvikling siden det ble stiftet for ti år siden. Studiesirkene har økt i kvantitet og kvalitet. Samtidig som foredragsholderene har god kunnskap innen islam, kan de også gjøre godt rede for seg på norsk. Man har også økt ambisjonsnivået på seminarene som arrangeres én gang i semesteret, der vi har hørt internasjonalt anerkjente foredragsholdere som for eksempel Ahmed Mofti, Shabir Aly, Shaykh Dr. Abdullah Hakim Quick og Murad Hofman. Da MSS ble stiftet var foreningens hovedhensikt å øke egenkompetansen om islam og jobbe for at muslimer på universitetet hadde et felles forum. Samtidig som dette fremdeles er store satsningsområder for MSS, har foreningen også fått nye arbeidsoppgaver og interesser utad i samfunnet. Interessen rundt MSS, og muslimer generelt, har økt etter angrepene på World Trade Center den 11. september 2001. MSS blir stadig kontaktet av media for uttalelser og har blitt et anerkjent forum med blant annet Islamsk Råd Norge (IRN) som samarbeidspartnere. Det er også økt interesse fra studenter som skriver hovedoppgave om islam, eller andre ikke-muslimer som er opptatt av islam.

”Det er viktig at arbeidet i MSS fortsetter på samme
spor og med samme utvikling som de siste ti årene,
og at man i økende grad jobber med å spre riktig
islamkunnskap til massene slik at fordommer
og myter brytes ned.”

Dialog med ikke-muslimer
MSS har de siste årene også satset på dialogsarbeid for å fremme forståelsen av islam i den gemene hop. Et godt og vellykket eksempel på dette er MSS’ samarbeid med Norges Kristelige Studentforbund (NKS) som de arbeidet med for å arrangere et svært godt dialogsseminar i 2001. Dette seminaret ble en milepæl i religionsnorge og blir nevnt i dialogssammenheng den dag i dag. Det forrige nummeret av Salam tok også for seg MSS’ videre samarbeid med NKS, da det i juni 2004 ble arrangert en felles pilegrimstur til Palestina og de okkuperte områdene. MSS og NKS har også flere arrangementer planlagt fremover, og det vil om kort tid være tilgjengelig en fellesrapport om Palestinaturen i 2004. Muslimsk Studentsamfunn har uten tvil vært en viktig ressurs for de studerende muslimer i Oslo og Norge, og er en god inngangsbillett til det muslimske miljøet. Det er viktig at arbeidet i MSS fortsetter på samme spor og med samme utvikling som de siste ti årene, og at man i økende grad jobber med å spre riktig islamkunnskap til massene slik at fordommer og myter brytes ned. Dette har MSS alltid fokusert på, og det er essensielt at den enkelte studerende muslim tar initiativ og engasjerer seg i organisasjoner som MSS. Vi lever i et samfunn der vi til stadighet blir konfrontert med spørsmål og vrangforestillinger om islam, og riktig kunnskap om islam er den eneste måten vi kan svare tilbake på. Det er dermed ytterst viktig å ha et aktivt forhold til islam. Dette vil ikke bare styrke vår egen identitet som muslimer, men også være med på å bidra til at samfunnet vi lever i blir et mer forståelsesfult og opplyst samfunn.

Muslimer og vitenskap

TEKST: Mohammed Faisal Aslam
Økonomistudent ved BI i Oslo
FOTO: www.cyberistan.org

Det er intet motsetningsforhold mellom islam og moderne vitenskap. Sannheten er at islam inspirerte frem en rekke vitenskapsmenn og fremskritt. Flere av de store vitenskapelige fremskrittene under middelalderen var et direkte resultat av muslimers ønske om å kunne praktisere sin religion bedre.

I Illustrert Vitenskap Nr.2/2004 kunne vi for eksempel lese: ”For å kunne følge Koranens bud om å be fem ganger om dagen med ansiktet vendt mot Mekka, var det nødvendig å kjenne himmellegemenes posisjoner slik at de troende kunne finne retningen mot den hellige byen overalt i riket. Den religiøse motivasjonen førte med tiden til store oppdagelser innen astronomi. For eksempel ble omkretsen av Jorden og lengden av en breddegrad regnet ut av arabiske astronomer.”

Islam og vitenskap hånd i hånd
Under middelalderen var den muslimske sivilisasjonen den europeiske sivilisasjon langt overlegen. Muslimske vitenskapsmenn gjorde store gjennombrudd i matematikk, kjemi og andre vitenskaper. Paul Lunde skriver i sin bok ’’Islam’’: ”Muslimske lærde likte å sitere innskriften som Aristoteles hadde over døren til huset sitt: ’’La ingen gå inn som ikke har kjennskap til matematikk’’, og det var innen matematikk og logikk - som ble regnet som grunnlaget for all annen vitenskap - at muslimske forskere ga sine mest varige bidrag.”

Det er en del mennesker med ymse motiver som ønsker å ta fra islam dens vitenskapelige glans. For eksempel blir det hevdet at muslimene ”stjal” fra andre sivilisasjoner, men det anklagerne overser er at enhver sivilisasjon er tuftet på impulser fra andre sivilisasjoner. Faktum er at muslimske lærde bidro til å bevare, oversette og utdype antikke, vitenskapelige verker.

Det syvende til det trettende århundret var en gullalder for muslimene. Muslimenes arbeid ble ikke glemt etter at nedgangsperioden for muslimene begynte. Den vestlige sivilisasjon overtok mye og hadde stor nytte av muslimske verker. For å vise dette kan det nevnes at ord som algoritmer, algebra og almanakk stammer fra arabisk.

Islamske lærde var samtidig vitenskapsmenn
Da de muslimske lærde skulle systematisere islamsk lov, gikk de vitenskapelig til verks. Det ble utarbeidet kriterier og metodologi for hvordan man skulle nærme seg de islamske kildene. Flere forskjellige vitenskapsfelt ble utarbeidet.

Koranen oppfordrer de troende til å tenke, reflektere og søke kunnskap som bringer de troende nærmere Gud. Moskeen var en kilde til kunnskap hvor man ikke bare fikk religiøs, men også verdslig utdanning. Flere av de fremragende muslimske personlighetene som gjorde seg gjeldende i verdslige vitenskaper under den islamske oppblomstringstiden var også prominente islamske lærde.

”Den vestlige sivilisasjon overtok mye og hadde
stor nytte av muslimske verker. For å vise dette
kan det nevnes at ord som algoritmer, algebra
og almanakk stammer fra arabisk.”

Eksempelvis var Ibn Khaldun ikke bare en høyt respektert dommer og foredragsholder på det kjente islamske Al Azhar-universitetet, men han revolusjonerte også historievitenskapen med sitt mesterverk Muqadimmah. En annen kjent islamsk lærd, Ibn Taymiyah, konkluderte i sin kjente avhandling ’’ar-Risalah al-’Arshiyah’’ at Jorden var rund. Abu Ya’la siterer også i sin ’’Tabaqatal-Hanabilah’’ hanbali-lovskolens lærdes enighet om at Jorden er rund.

Muslimske filosofer var menn som utforsket og skapte nye vitenskaper. Når de lærde døde, etterlot de ofte hundrevis av bøker. For eksempel sies det at Al- Biruni skrev 146 verker om mer enn 20 forskjellige vitenskaper, mens Ibn Hazm skal ha skrevet mer enn 80,000 sider før han døde.

Kjente muslimske vitenskapsmenn
Vitenskapsmenn som Ibn Khaldun, Al-Khawarizmi, Ibn Hazm, Al-Biruni og Al-Kindi er det få i den vestlige verden som kjenner til, til tross for at det er vanskelig å undervurdere deres betydning for vitenskapen.

Averroes og Avicenna (egentlig Ibn Rushd og Ibn Sina) er kanskje de mest kjente muslimske vitenskapsmennene. Avicennas viktigste bidrag var at han oversatte og studerte skriftene til Hippokrates og Aristoteles. Som filosof var han aristoteliker, men gjorde sitt beste med å bringe sin lære i overensstemmelse med islam. Akkurat som Averroes, er Avicenna mest kjent for sine bidrag innenfor medisin og filosofi.

Muslimenes bidrag kan ikke ignoreres, selv om enkelte mennesker gjerne vil det. Dog er det sant at muslimer ikke lenger er fremstående når det gjelder vitenskapelige bidrag.

Muslimske vitenskapssentra utsatt for plyndring
Dessverre opplevde de muslimske sentrene for lærdom (Cordoba, Baghdad, Kairo) å bli utsatt for stadige angrep utenfra. Spesielt ille var mongolenes herjinger. Paul Lunde skriver om mongolenes herjing av Bagdad: ”I 1255 ble Oxus krysset av en annen mongolsk hær, ledet av Hulegu-Khan, Dsjengis-Khans sønnesønn. Han hadde ordre om å erobre de islamske områdene helt til Egypt. I 1258 kom han til Bagdad, massakrerte innbyggerne og drepte abbasidenes siste kalif, al-Mustasim, og alle familiemedlemmene hans. Bagdad ble plyndret og deretter brent til grunn. De gamle vanningsystemene ble ødelagt. Ødeleggelsen var så fullstendig at landbruket ennå ikke har kommet seg helt i mange områder.”

Mongolenes herjinger, sammen med dårlig økonomi, var med på å bidra til den muslimske sivilisasjonens nedgang. I den førnevnte utgaven av Illustrert Vitenskap kan vi lese at: ”Blodtørstige mongolske rytterskarer herjet i den østlige delen av riket, og i 1258 inntraff katastrofen da metropolen Bagdad ble plyndret og rasert. Samtidig kvalte kriger, skatter og statsmonopoler forretningslivet. Som den arabiske historikeren Ibn Khaldun uttrykte det på 1300-tallet, forsvinner insitamentet til kulturell aktivitet når skatten øker og fortjenestene uteblir.”

Kunnskapsrenessanse
Muslimske land trenger en ”kunnskapsrenessanse”, skrev Pakistans vitenskapsminister Atta-ur-Rahman og Anwar Nasim, vitenskapsrådgiver for den muslimske konferansen OIC (en organisasjon av 57 hovedsaklig muslimske land), i en kommentar i Nature i fjor. Lederne i disse landene ser ikke betydningen av forskning og utvikling, skrev de to i sin kommentar: ”Det er på tide at muslimer, og særlig deres ledere, gransker sine sjeler og tenker kritisk over sine holdninger”, slik at muslimske land kan gå en bedre fremtid i møte.

Abu Raihan Al-Biruni [973 - 1048]
Al-Khwarizmi (Algorizm) [770 - 840]
Ibn Khaldun [1332 - 1395]
Ibn Rushd (Averroes) [1128 - 1198]
Ibn Sina (Avicenna) [981 - 1037]

Allah Den Barmhjertige, Den Nåderike

TEKST: Mahmood Ahmad
Informatikkstudent ved Universitetet i Oslo

I Allahs navn, Den Barmhjertige, Den Nåderike. Vi leser ofte denne setningen; når vi ber, resiterer Koranen eller er i gang med en ny handling. Har vi noen gang tenkt på hva slags barmhjertighet og nåde det er snakk om?

Allah (swt) er ikke kun muslimers, men også ikkemuslimers Gud. Han er den Overordnede til alt og alle som eksisterer i universet. Koranens første sura (kapittel) begynner med: ”Alhamdulillahi Rabbil- Aalamin”: ”Lovet være Allah (swt), alle verdeners Herre.”(Alfatihah, 01:01)

Legg merke til de arabiske ordene ”Rabb-il-Alamin” i verset. Her er det to ord - Rabb og Aalamin - som er meget viktige. Ordet Rabb er brukt for Allah (swt) i Koranen. Rabb betyr ”en og kun alene Herre over hele universet, dets Skaper, Eier, Organisator, Forsørger, Planlegger, Beskytter og Sikkerhetsgiver”. Det vil si at Rabb er en som er Skaperen av alt, og sørger for alt helt til det oppnås. Det andre ordet, Aalamin, er flertall av ordet Aalam (verden). Det er ikke snakk om kun èn verden, men alle verdener. Med Aalamin menes det mennesker, dsjinner, engler og alt annet som eksisterer. Allah (swt) sier ikke at Han er Rabb-i-Nas (menneskers Rabb) eller Rabb-il-Muslimin (muslimers Rabb), men Rabb-il-Aalamin (alle verdeners Rabb) for å understreke nettopp dette.

Allah (swt) er barmhjertig
I neste vers i samme sura står det ”Al-Rahmaan-ir- Rahim: Den Barmhjertige, Den Nåderike.” (Alfatihah, 01:02). Både Rahmaan og Rahim er Allahs navn. Rahman vil si at Han er så barmhjertig at Han sørger for alle og enhver, uavhengig av om man er muslim eller ikke. Han er Rahman på hele menneskeheten. Rahim peker til Hans velsignelse og nåde som særlig vil hjelpe de troende på selve dommedagen.

Det er en sura i Koranen som heter ”Al-Rahmaan” (Den Barmhjertige, sura 55). Mange vers i denne sura-en er viet til Allahs barmhjertighet. I et vers i denne sura-en sies det: ”Jorden har Han lagt på plass for alle skapninger. På den finnes frukt, palmer med fruktkolber, korn på strå, og aromatiske vekster. Hvilke av Herrens velgjerninger vil dere fornekte?”(Al-Rahmaan, 55: 10-13).

Hovedbudskapet i hele sura Al-Rahman er at det er Allah (swt) som er Skaperen av mennesket, og det er Han som har skapt alt som kan slukke menneskers og dsjinners behov slik at de kan leve et godt liv. Det er jo Allahs barmhjertighet at vi får alt som er nødvendig for å leve. Derfor spør Allah (swt) oss om hvilke av Herrens velgjerninger vi vil fornekte. Hans velgjerninger er så mange at vi ikke kan telle dem, for Allahs barmhjertighet er ubegrenset. ”Om dere vil telle Guds velgjerninger, kan dere ikke regne dem opp! Gud er tilgivende, nåderik.”(Annahl, 16:18)

Allah (swt) sier i Koranen: ”Så kom Meg i hu, og Jeg vil komme dere i hu. Vis Meg takknemlighet, og vær ikke utakknemlige mot Meg.”(Albaqarah, 02:152) Her sier altså Allah (swt) til sine tjenere ”Så kom Meg i hu, og Jeg vil komme dere i hu”, og det er stort for mennesker å få den status siden det ikke er et likeverdig forhold mellom mennesker og Allah (swt).

Allahs kjærlighet til oss
Allah (swt) elsker sine tjenere, og Hans kjærlighet beskrives slik i et vers: “Be Herren om tilgivelse, og omvend dere til Ham! Herren er nåderik, - fylt av kjærlighet.” (Houd, 11:90) Hvorfor elsker vi våre foreldre, søsken, ektefeller og barn? Fordi vi ofte er sammen med dem, har mye kontakt med dem og er veldig nær dem. Jo nærmere kontakt en har med noen, desto gladere blir man i vedkommende. Allah (swt) forteller oss gjennom Koranen at Han er nær sitt folk. Han er oss nærmere enn alt annet: ”Vi har skapt mennesket, og Vi vet hvor hans tanker vandrer. Vi er ham nærmere enn halspulsåren.”(Qaf, 50:16) Allah (swt) er nær sine tjenere og er til og med mer glad i oss enn vår egen mor, slik det kommer frem i en hadith i Sahih Muslim.

Allah (swt) tilgir alt
Man kan tenke seg at hvis en person blir sviktet av en annen, kommer han trolig til å tilgi vedkommende, men spørsmålet blir da hvor mange ganger man er villig til å tilgi. Tålmodigheten tar en eller annen gang slutt og deres veier kan skilles. Hvis det oppstår et slikt tilfelle mellom en mor og hennes barn, er det naturlig at en mor tolererer mer enn en vanlig person. Imidlertid er også hennes tålmodighet begrenset. Her ligger den vesentlige forskjellen, nemlig at Allah (swt) er så barmhjertig at Han kommer til å tilgi sine kjære helt til døden. Selv om en har levd sitt liv i strid med Allahs (swt) vilje, men omvender seg til Han før døden, blir man tilgitt. Profeten Mohammad (saw) har sagt: “He who seeks repentance (from the Lord) before the rising of the sun from the west (before the Day of Resurrection), Allah turns to him with Mercy.”(Sahih Muslim Bok 35, nr. 6525)

”Selv om en har levd sitt liv i strid med Allahs vilje,
men omvender seg til Han før døden , blir man tilgitt.”

Det er bare Allah (swt) som tilgir våre synder, og Han liker å tilgi fordi det ligger i Hans natur. Et av navnene Hans er ”Al-Ghaffar” (Den Tilgivende). Allah (swt) oppmuntrer folk til å be om tilgivelse, og ikke bli desperate på grunn av sine misgjerninger: ”Men den som handler ondt eller pådrar seg skyld for urett, og så søker Guds tilgivelse, han vil finne at Gud er tilgivende, nåderik.”(Annisaa, 04:110)

Det er forbudt å gi opp håp om tilgivelse i islam. Det er likevel mulig at et menneske har gjort så mange misgjerninger at han ikke lenger har håp om tilgivelse. Til det har Allah (swt) sagt: ”Si: Dere Mine tjenere, som har vist lettsindighet som vil ramme dere selv, fortvil ikke for Guds nåde, Gud vil tilgi alle synder, - Han er tilgivende, nåderik.”(Ash-shoura, 39:53)

Allah (swt) er så barmhjertig at hvis man gjør tawbah, ber for tilgivelse, vil alle slags synder bli tilgitt, og Allah (swt) erstatter til og med synd man har begått, med gode gjerninger: ”.....den som omvender seg og tror og lever rettskaffent, for dem kan Gud bytte ut deres onde gjerninger med gode. Gud er tilgivende, -nåderik.”(Alfurqan, 25:70).

Hva er så belønningen til de troende som følger Allahs lover og regler i dette livet? Koranen sier: ”Men den som handler rett og godt, det være seg mann eller kvinne, og er troende, -disse vil gå inn i paradiset. De vil ikke lide den ringeste urett.”(Annisaa, 04:124)

Konklusjonen er at Allah (swt) er vår Rabb, Skaper og Forsørger, og vi er Hans skapning. Hans barmhjertighet og nåde gjelder hele menneskeheten. Han hører sine tjenere og tilgir dem. Det vi allerede har og skal få i det neste livet, er på grunn av Hans Barmhjertighet. Hans velgjerninger er så mange at vi ikke kan telle dem.

Jihad - et misforstått begrep

TEKST: Saleem R. Ahmed
Cand. scient. i informatikk

Jihad som vanligvis oversettes til ”hellig krig” har vært et av de aktuelle temaene den siste tiden. De muslimske lederne har brukt jihaddoktrinen det siste århundret uansett om de har kjempet for en islamsk sak, en frigjøringskamp eller en politisk kamp. Dette har de gjort i kamp både mot ikke-muslimer og mot muslimske grupper.

Den vestlige verden med USA og Storbritannia i spissen har også hatt et interessant forhold til jihad. Det var ikke noe problem å støtte jihad-doktrinen så lenge sverdet var løftet mot fiender – for eksempel i konflikten mellom Irak og Iran, og i krigen i Afghanistan mot Sovjetunionen. Makthavere ikke bare ”godkjente” den doktrinen, men de støttet også sine allierte mot fiender. I dag føler Vesten seg truet av jihad-doktrinen, og ønsker ”oppfordringen til jihad” fjernet fra muslimenes lære. Muslimene på sin side insisterer på at islam er en fredelig religion, og mange mener at jihad er et misforstått begrep i den vestlige verden. For å forstå muslimenes synspunkt er det viktig å ha kjennskap til begrepets mangfoldighet.

Jihad betyr ikke hellig krig
Hvis man slår opp i bøker og artikler om temaet, gir overskrifter inntrykk av at jihad betyr hellig krig. I Hamudah Abdulatis bok finner vi eksempelvis denne definisjonen av ordet: ”Den hellige krig (jihad)” (“Introduksjon til islam”, 1990, s.169). Dette gjelder de fleste skribenter, om de er muslimer eller ikke-muslimer, om de er forskere eller samfunnsdebattanter. Er jihad lik hellig krig?

Ordet jihad betyr å anstrenge seg for/mot noe. Ifølge Oddbjørn Leirvik: ”Verbalrota for jihad - omgrepet handler ikkje om krigføring, men om å anstrenge seg.”(“Islamsk etikk – ei idéhistorie”, 2002a, s.62). Derfor betyr ordet jihad verken krig eller hellig krig. I islamsk sammenheng er det riktige begrepet ”jihad fi sabillillah” som best kan oversettes med ”anstrengelse på Allahs vei”, eller kan forstås som anstrengelse for Allahs sak. Derfor kan jihad dreie seg om kamp mot seg selv (nafs), eller en kamp mot fiender. ”Koranen oppfordrer til fredelig innsats for islamsk sak like meget som til væpnet oppgjør med de vantro. Begge deler kalles jihad.”(”Islams hus – verdensreligion på fremmarsj”, 1995, s. 154)

Et annet viktig moment i betydning av jihad er å forstå forskjellen mellom jihad, qital og harb. I det arabiske språket brukes ordet ”harb” vanligvis som krig. Koranen bruker også dette ordet i betydningen av krig: ”… Men så ofte de tenner krigens flamme, så slukker Gud den..… ” Koranen (Almaidah, 5:64). Et annet ord som Koranen ofte bruker for krig er qital.

Et omfattende begrep
Men hva er jihad da? I islam er jihad et omfattende begrep som dreier seg om en kamp for eller mot en eller annen sak. Den kampen kan føres på ulike måter, på ulike plan, og ved hjelp av ulike virkemidler. Når jihad utføres i form av en bevæpnet kamp, kalles dette qital i islam. Vi kan også si at qital er en del av jihad, men qital og jihad er på ingen måte synonymer.

Det er riktig at ordet jihad brukes for å beskrive krigføring av både muslimer og ikke-muslimer i en overført betydning. Dette skyldes først og fremst at mange muslimer er involvert i en bevæpnet kamp over hele verden. En slik bevæpnet kamp uansett muslimenes hensikter og mål har fått tilnavnet hellig krig i vår tid. En slik feilaktig forståelse av ordet jihad kan faktisk forsterke bruk av vold, og jihad kan likestilles med flykapringer, selvmordsbomber, krig og vold. Det finnes ikke noe fast kategorisering av jihad, men dette kan klassifiseres på følgende måte:

”I islam er jihad et omfattende begrep som dreier
seg om en kamp for eller mot en eller annen sak.”

1. Jihad mot seg selv
Dette kan sees som en indre kamp som ethvert menneske må kjempe. Alle mennesker står overfor valg i hverdagen. Den kampen som en muslim skal føre mot sine egne lyster, fristelser og interesser, kalles jihad. For eksempel, kan dette dreie seg om å snakke sant uansett konsekvenser, eller det kan være å følge regler om halal (tillatt) og haram (forbudt) i hverdagen.

2. Jihad mot andre ideologier
Den andre kategorien av jihad er å invitere ikkemuslimer til islam eller å forklare og forsvare islam som ideologi. I denne sammenheng oppmuntres profeten Mohammad (saw) til å utføre jihad ved hjelp av Koranen. ”Så hør ikke etter de vantro, men før en drabelig kamp mot dem ved hjelp av den (Koranen).”Koranen (Alfurqan, 25:52)

3. Jihad mot det ikke-islamske systemet
Den tredje kategorien er å anstrenge for at den islamske staten blir opprettet og islam får en dominerende posisjon. Hvordan denne jihad skal utføres er mer komplisert og det er denne delen av jihad som skaper debatt i dag, fordi en slik jihad kan ende opp i konfrontasjon og krig. I den siste tiden har det vært diskusjoner om hvilke metoder man kan bruke for å opprette det rettferdige samfunnet.

Vi kan konkludere med at jihad ofte oversettes som ”helllig krig”, men dette er en feilaktig fremstilling av jihad-konseptet. I det arabiske språket er jihad ”å anstrenge seg for/mot noe”. I islam kan jihad utføres på tre plan: jihad mot seg selv, jihad mot andre ideologier og jihad mot det ikke-islamske systemet. Islam er en fredelig religion, men tillater krig i visse tilfeller. Den islamske filosofien om krig er en krig for rettferdighet eller humanitær intervensjon.

Halal & haram - matregler i islam

TEKST: Habibah Shaikh
Førskolelærerstudent ved Høgskolen i Oslo

Halal og haram er kanskje ord som lyder kjent for deg, men vet du hva de betyr? Har du tenkt på at cheeseburgeren på McDonalds, Seigmenn og Bamsemums ikke er halal? Visste du at alkohol, selv i små mengder som i konfekt, ikke er tillatt å innta?

Halal er et arabisk ord for ”tillatt” eller ”lovlig”. Allah (swt) har tillatt muslimer å spise av det meste som finnes på denne jord. ”Spis av det Gud har gitt dere i underhold, det tillatte og gode. Frykt Gud, Ham dere tror på!”Koranen (Almaidah, 5:88)

Planter og vekster som frukt, grønnsaker og korn er tillatt å spise. Også sjømat er tillatt å spise, uavhengig av slaktemetoden.”Tillatt for dere er havets fangst og å spise den som næring for dere.....”Koranen (Almaidah, 5:96) ”Og Han har stilt havet i deres tjeneste, så dere kan spise fersk føde.....”Koranen (Annahl, 16:14)

Haram
Haram er også et arabisk ord, og det betyr ”forbudt” eller ”ulovlig”. I Koranen nevnes dette som forbudt mat: ”Forbudt som føde for dere er det selvdøde, blod, svinekjøtt, alt som er helliget en annen enn Gud, det som er kvalt, eller drept ved slag eller fall eller er stanget i hjel, eller som er angrepet av rovdyr, med mindre dere har nådd å slakte det rituelt, samt det som er slaktet ved en hedensk offerstein.”Koranen (Almaidah, 5:3)

Det vil med andre ord si at svin og dets biprodukter - som for eksempel gelatin, selvdøde dyr, dyr som er slaktet i andre enn Allahs navn og blodmat - er haram. Gjennom Hadith får vi vite at rovdyr og rovfugler, insekter og kryp heller ikke er tillatt å spise.

Det er også forbudt å bruke rusmidler eller narkotiske stoffer. Av drikke er det kun alkoholholdige drikker som ikke er tillatt: ”Ved alkohol og hasard ønsker Satan bare å sette fiendskap og hat mellom dere, og holde dere borte fra tanken på Gud, og fra bønnen. Skulle dere ikke da la det være?”Koranen (Almaidah, 5:91)

I noen tilfeller kan allikevel muslimer spise mat som regnes som haram. Disse tilfellene er begrenset til nødssituasjoner. ”Men om noen tvinges av hunger til å overtre et spiseforbud, uten ond lyst, så er Gud tilgivende, nåderik.”Koranen (Almaidah, 5:3)

Det er heller ikke tillatt å bruke noe som er haram som medisin. Men som nevnt før; er det nødvendig, er det tillatt. Fortalt av Abu Darda: Profeten (saw) har sagt : ”Allah (swt) har sendt både sykdom og legemiddel, og for alle sykdommer finnes en kur.Så behandle dere selv med medisin, men ikke bruk noe som er haram som medisin”.Hadith (Abu-Dawud)

"Visste du at cheeseburgeren på McDonalds,
Seigmenn og Bamsemums ikke er halal."

Slakting og dyrevern
For at kjøtt som storfekjøtt, lammekjøtt (tillatte dyr, unntatt sjømat) kan spises av muslimer må det være slaktet etter bestemte islamske forskrifter, før det er tillatt å spise. En slik slaktemetode kalles zabiha på arabisk. Islam lærer muslimer at alle dyr skal behandles med respekt. Det er derfor også en selvfølge at selve slaktingen av dyret skal preges av respekt, og det finnes retningslinjer for dette. Andre dyr skal for eksempel ikke se slaktingen mens de står for tur, slaktestedet skal være rent og dyret som skal slaktes skal behandles med omsorg. Den som slakter bør være en muslim med kunnskap om slakteforskrifter i islam. Slaktekniven må være skarp for å sikre at slaktingen går raskt og at dyret opplever minst mulig smerte.

Dyret skal legges med hodet vendt mot Qibla (retning til Kaaba, Makka). Videre skal slaktingen skje i Allahs navn, ved at slakteren sier Bismillah, Allah-u-Akbar (I Allahs navn, Allah er størst). Selve slaktingen skal foretas slik at de to hovedpulsårene kuttes raskt med ett kutt over strupen, også luftrøret og spiserøret skal kuttes. Hensikten med denne metoden er å tømme dyret for blod, raskest og mest mulig. Dette har igjen sammenheng med at blod regnes som haram ifølge Koranen.

I følge Dyrevernsloven, § 9, må dyret som skal slaktes ”svævast før blodet vert tappa”. Det betyr at dyret som skal slaktes må være bedøvet før slakting. Derfor bedøves dyrene før slakting i norske slakterier, og avblødningen av dyret starter senest innen 20 sekunder. Dette er akseptert av muslimer flest da dyret i følge islamske forskrifter må være i live når det slaktes. Bedøvelse av dyret før slakting strider derfor ikke med islamske forskrifter.

Jakt og fiske er også tillatt i islam, men å drepe dyr for annet enn føde er ikke tillatt, noe som betyr at for eksempel sportsfiske er forbudt. I følge Hadith skal Allahs navn nevnes før jaktdyret (for eksempel en hund) sendes ut for at kjøttet skal være tillatt å spise.

Halal mat i Norge
I Oslo, og andre store byer i Norge, får man kjøpt halal kjøtt i mange av innvandrerbutikkene. Dessuten får man nå også tak i halal-kjøtt i noen norske butikker. For ikke så lenge siden ble et nytt selskap opprettet - Al Fatih. Al Fatih samarbeider med Gilde Fellesslakteriet om halal slakting og halal produkter som pizza og burgere.

Ifølge Gildes nettsider ”kommer en imam fra Oslo jevnlig, for å velsigne lam og storfe som skal slaktes etter islams slakteforskrifter i henhold til Koranen. De utsendte og slakteriene er godkjent av Islamsk Råd Norge og slaktingen følger ellers norske lover og forskrifter og den er offentlig godkjent. Ingen av de to slakteriene (i Skien og Gol) slakter gris.”

Det bør dessuten nevnes at det også finnes regler for hvordan en muslim skal spise. Det er anbefalt å vaske hendene både før og etter måltidet, maten bør inntas med høyre hånd, og både før og etter måltidet skal Allahs navn nevnes.

Festing og alkohol 

TEKST: Maryam Saeed
Legestudent ved Universitetet i Oslo

Alkohol og festing er to ting som hører sammen som mor og barn, epletre og epleslang. Her kunne man ha ramset opp en lang rekke med ting som hører sammen, og det er nettopp denne spesielle tilhørigheten mellom alkohol og festing det vil rettes søkelys mot i denne teksten. Videre vil det fokuseres på rammene islam setter for en muslim.

Enhver type beruselse av vin og all type vin er ulovlig.Hadith (Muslim, Abu Dawud, At- Tirmidhi og Ahmad )

Økende alkoholforbruk i Norge
I vår vestlige kultur har økende alkoholforbruk blitt til en tradisjon, noe som nå godtas som trivielt. I fjor meldte Statistisk sentralbyrå at for første gang er omsetningen av alkohol steget over seks liter alkohol per person i Norge. Dette tilsvarer nesten 67 flasker vin i året, med andre ord over en flaske vin i uka! Dette er skremmende tall og det høye forbruket blir minst likt av barn som sliter med å forholde seg til foreldre og voksne som drikker. Spesielt rundt juletider er det flere og flere barn, som i stedet for å glede seg, faktisk gruer seg. Det absolutte alkoholkonsumet er ikke et stort problem i seg selv, men til gjengjeld er kontinentale drikkevaner fordelt på 100 dager, og litt til, i stedet for på 365 døgn. Altså er det mye drikking i helgene og feriene, noe som gjerne kalles ”fylledrikking”. Alkohol er lettere tilgjengelig og skjenkestedene øker. Unge som voksne drikker med god samvittighet, og har ofte lett for å glemme hvor de er og hva slags roller de har.

Islams syn på alkohol
I lys av muslimenes hellige bok, Koranen, er det ingen rom for verken noen tolkninger eller grensetøyning i forhold til spørsmålet om avhold.

”Dere som tror, alkohol, hasard, offerstener og spådomspiler er en gru og et Satans verk. Unngå det, - at dere må gå dere godt! Ved alkohol og hasard ønsker Satan bare å sette fiendskap og hat mellom dere, og holde dere borte fra tanken på Gud, og fra bønnen. Skulle dere ikke da la det være? Adlyd Gud, og adlyd Sendebudet, og vær på vakt!”Koranen (Almaidah, 5:90-92).

Det er fremdeles mulig å velge å drikke alkohol og forholde seg til andre typer av rusholdige midler. Men la det gå et klart skille mellom hva et menneske som enkeltindivid velger å gjøre, og det som faktisk er loven og religionen. Rusmiddelbruk er ikke akseptert, og er forbudt ifølge religionen. Fokuset er ikke på hvor mye eller hvor lite som inntas i kroppen, men heller på det grunnleggende prinsippet om total avhold fra all bruk av rusmidler. Det inkluderer da også stoffer som hasj og ecstasy.

Introduksjonen til alkohol skjer på fester
Øl og vin er ikke noe man henter hjem når man er alene, for å bare ta seg en pils når man er ung. Det er i så tilfelle en vane som kommer med tiden hvor man da venner seg til smaken av alkohol og i noen ekstreme tilfeller blir avhengig. Så spørsmålet som melder seg er; hvor blir man introdusert til rusholdige midler?

I noen tilfeller blir man presentert for alkohol i hjemmet av foreldre som viser at dette er ”noe som hører til i voksenlivet”. Andre ganger skjer denne presentasjonen i festsammenhenger hvor mange unge er samlet for å prøve ut det spennende ”nye”, og ofte være ”sammen” om noe som kanskje fremdeles er ulovlig. I slike sammenkomster er det ikke kun alkohol, men også andre typer rusmidler som hasj og ecstasy kan være tilstede. Underholdingen består av en sammensetning av alkohol, ”stoff” og fysisk nærkontakt mellom jenter og gutter. Alle disse tre underholdningsmetodene er forbudt i islam. Altså står vi på skøyter på tynn is. Vi vet at det er svært risikabelt og at denne isen kan sprekke når som helst.

Hvordan forholde seg til festing?
Hva skal man gjøre da? Skal man dra på disse festene, men bare holde seg unna de såkalte ulovlige tingene? Eller skal man bare la vær å dra? Hvordan skal man si nei, men samtidig ikke bli utstøtt? Hvordan skal man takle presset?

Det er mange spørsmål som virvler rundt i hodet og disse er bare noen veldig få av dem. Det finnes vel ingen fasitsvar på spørsmålene, men kanskje noen veiledende tråder. Det er litt opp til hver av oss å finne ut av hva vi vil gjøre og hvordan vi vil handle i forskjellige situasjoner tilpasset det aktuelle. Men kjernen vil jeg si er å finne sin identitet, sitt ”jeg” i dette kaoset. Noe, som ja, er veldig vanskelig i en tidlig alder av for eksempel 15-16 år, da man kommer over denne problemstillingen. Men det er også i denne alderen man lærer å bli sikker på seg selv. Det begynner å stilles krav til å kjenne sine grenser og å ta konsekvenser av sine handlinger.

Mye av det som foretas av menneskene er et sprang videre i et ønske om å bli akseptert - akseptert innenfor et større og større område. Nettopp derfor er det viktig å ta stilling til hvor langt man vil gå for å få sitt ønske om aksept oppfylt. Drar man på slike ungdomsfester som jeg har beskrevet ovenfor, vil man før eller senere bli dratt inn i miljøet. Det vil ikke ta lang tid før man selv blir en del av det og begynner for eksempel å drikke selv. I mer eller mindre grad er vi alle åpne for innflytelse og å bli påvirket. Ingenting er verken gøy, interessant eller underholdende hvis man personlig ikke tar del i det. Når vi verken skal drikke eller ta i bruk andre rusmidler, hvorfor skal vi da sette oss i en situasjon hvor vi kan bli presset av både omgivelsene rundt oss og der hvor vår egen tålmodighet blir satt på prøve? For det er kun snakk om tid, setter du noen som helst under press lenge nok, vil han eller hun sprekke. Det finnes nok av andre alternativer der man ikke trenger å være redd for å komme i en problematisk situasjon. Hvis man prøver å finne mennesker med en del av samme synspunktene som seg selv, har man fremdeles mulighetene åpne for å ordne i stand en fest uten alkoholens tilstedeværelse. Kontakt mellom de to kjønn som strider med islamsk lære, alkohol eller andre typer rusmidler er ikke nødvendig for å ha det gøy.

”Kontakt mellom de to kjønn som strider med
islamsk lære, alkohol eller andre typer rusmidler
er ikke nødvendig for å ha det gøy.”

Alternativer
Andre muligheter er for eksempel å gå ut og spise, dra på kino eller gå og bowle. Her kan man være sammen med alle mulige mennesker, både de som er avholdsmennesker og de som ikke er det. Slik har man fremdeles en stor sosial omgangskrets, selv uten fester med øl og vin. Det viktigste er å være sikker på seg selv, og å kunne klare å si nei. Viktig er det å være sikker på sine valg, og sikker på sine handlinger. Selvtilliten i et menneske er det som former det, om det blir til det negative eller positive er opp til oss selv å avgjøre.

Til slutt vil det være passende å samle trådene med spørsmål som reiser seg inni meg når jeg blir bedt på en fest hvor det tilføyes ”du kan jo bare komme og ikke drikke da”. Hvorfor spørre om veien når jeg ikke skal dit uansett? Hvorfor stå på skøyter når man ikke vil falle i vannet, da man vet at isen er faretruende tynn?

Det er mange aspekter ved et slikt tema og sikkert enda flere synspunkter. Men selv for en norsk muslim vil ikke reglene forandre seg. All rusmiddelbruk er forbudt ifølge islam, og det er ikke rom for noen tolkninger. De som likevel avgjør å forholde seg til rusmidler med en myk holding tar deres personlige avgjørelse, noe som får være deres valg. For Gud slår fast i Koranen: ”Hver mann står for det han har fortjent!”(Attour, 52:21) og ”Der er ingen tvang i religionen. Rett vei er tydelig skilt fra villfarelse…” (Albaqarah, 2:256) 

Islam-eksperten om generalisering, brobygging og Carl I. Hagen

TEKST: Mohammad Usman Rana
Legestudent ved Universitetet i Oslo 

Norge er ikke akkurat bortskjemt med islam-eksperter. De få som finnes fremstår ikke som noen kjendiser heller, selv om landet vårt praktisk talt flommer over av diskusjoner der islam utgjør det sentrale temaet. På bekostning av ekspertene er det gjerne politikere, frilansjournalister og en og annen stand-up-komiker som vies mest spalteplass når islamsk teologi skal debatteres. Salam har møtt den mest berømte og anerkjente av disse heller ukjente islam-ekspertene – nemlig religionshistorikeren Kari Vogt, førsteamanuensis ved Universitet i Oslo. Vogt er opptatt av å tegne et nyansert bilde av de norske muslimene, og ikke minst bygge broer mellom muslimene og storsamfunnet.

- Nyansene kommer ikke frem, muslimene fremstilles ofte som en suspekt gruppe. Faktum er jo at muslimene overhodet ikke er ensartede, det finnes et spekter av ulike muslimske bevegelser i Norge, forklarer Vogt og sikter oppgitt til mediedekningen rundt muslimene her til lands.

Forskjell mellom fundamentalisme og ekstremisme Det er ikke bare selve mediedekningen Vogt reagerer på, hun er heller ikke særlig imponert over medienes omgang med begreper som hyppig anvendes for å beskrive muslimer.

- Mediene tar ikke hensyn til forskjellen mellom ekstremister og fundamentalister. Her er det snakk om et definisjonsfelt. Ekstremistene støtter vold og de er en liten, ytterliggående gruppe. Fundamentalister eller islamister derimot – som er to betegnelser på politisk islam – kan ikke kalles ekstremister, sier Vogt og peker på Jamaat-e-islami i Pakistan som eksempel på en fundamentalistisk gruppering.

Men er fundamentalister farlige?
- I begrepets egentlige forstand er de selvfølgelig ikke det! svarer Vogt overbevisende, før hun fortsetter:

- Tvertimot kan det å følge islamsk etikk og islamske normer bidra til integrasjon, det kan være en måte å skape tilhørighet til det norske samfunn på. For det er et islamsk påbud om å være en god samfunnsborger, et islamsk påbud om å ha et godt forhold til familien og et påbud om å følge lovene i det landet man er bosatt i.

Islam på norsk
Og Vogt vet godt hva hun snakker om. Hun har studert islam i nærmere 20 år og har opparbeidet seg en rekke kontakter i den islamske verden, deriblant lærde ved det prestisjetunge islamske universitetet Al-Azhar i Egypt. Hennes brede kompetanse innenfor islam har resultert i fem bøker og en rekke artikler om religionen. I 2000 ble ”Islam på norsk” utgitt, en bok som tar for seg islams rolle i det norske samfunn. Boken gjenspeiler Vogts store interesse for muslimenes situasjon i dagens Norge.

”Tvertimot kan det å følge islamsk etikk og
islamske normer bidra til integrasjon”

I Norge bor det omtrent 100 000 muslimer. Hvordan ser du på at antallet muslimer i Vest-Europa brukes som et argument mot islam?

- Det at det blir så mange muslimer er et ekkelt argument. Tall fra den franske stats demografiske institutt på midten av 90-tallet viser at mens førstegenerasjons muslimske innvandrere hadde en høy fødselshyppighet, er den lav i de følgende generasjoner og avviker etter hvert ikke fra den franske befolkningen for øvrig. Det er tendensiøst å argumentere at muslimenes antall utgjør en fare for samfunnet.

Hun mener at det er mye som taler for at utviklingen i andre vesteuropeiske land går i samme retning. Vogt legger til at dette faktum også slår bena under skremselspropagandaen fra visse hold om at Norge i fremtiden vil bli styrt etter sharia-lover.

Tror du noen muslimer i Norge representerer en fare for rikets sikkerhet?

- Politiets sikkerhetstjeneste har nylig sagt at det finnes noen få miljøer som har individer som støtter vold. Akkurat som det finnes et fåtall nynazister, og alle nordmenn tar jo avstand fra dem. Det er snakk om et lite mindretall, ikke muslimer og islam generelt! Problemet er at muslimer sees i stor alminnelighet, man ser spøkelser ved høylys dag, sier hun med klar adresse til personer som ønsker en polarisering i islamdebatten her til lands.

Polarisering og Carl I. Hagen
Islam-eksperten legger ikke skjul på at hun ikke har så mye til overs for personer og organisasjoner i Norge som bevisst søker å skape fronter i islam-debatten ved å fremstille muslimer som en homogen gruppe. Hun fremhever Fremskrittspartiet med Carl I. Hagen i spissen som en viktig eksponent for slik polarisering.

- Mange uttalelser fra FRP er gode eksempler på polarisering og vulgarisering av debatten. Partiet har ikke inngående kjennskap til islam. FRPs siste uttalelser i mediene er tendensiøse, lyder det kritisk fra Vogt.

”Mange uttalelser fra FRP er gode eksempler
på polarisering og vulgarisering av debatten.”

I egenskap av å være islam-ekspert, syns du Hagen har tilstrekkelige kunnskaper om islam for å uttale seg om religionen?

- Selvfølgelig har han ikke det, og hadde han hatt det, spørs det hvordan han hadde brukt kunnskapen. Han har et politisk anliggende, han vil tydeligvis skape avstand, noe som er uheldig.

Brobyggeren Vogt
Vogt ser heller verdien i å bygge broer mellom muslimer og såkalte etniske nordmenn, heller enn å rive dem ned, slik Hagen etter hennes oppfatning gjør.

Hvordan kan gapet mellom de norske muslimene og samfunnet for øvrig minskes? Må muslimene assimileres eller må etniske nordmenn vise større toleranse?

- Ikke assimilasjon! Muslimene må ikke miste sin egenart, det er feil, og det bør ikke være noe ideal. Det som trengs er et samarbeid på alle nivåer, det må for eksempel være lik adgang til jobber, det er det som er brobygging. Men muslimene må også bidra i samarbeidet på sin måte, sier Vogt engasjert.

Ifølge Vogt kan det også være brobyggende å drive med religionsundervisning blant barn og ungdommer, men dermed er det ikke sagt at hun er noen tilhenger av det mye omstridte KRL-faget.

- I utganspunktet er jeg motstander av KRL-faget, fordi det ikke er et nøytralt kunnskapsfag - kristendommen er fortsatt sentrum i faget – og fordi det ikke finnes dispensasjonsmuligheter. Dette bryter med artikkel 18 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, slik dommen fra FN-domstolen nylig slo fast.

Sannheten om islam
Religionshistorikeren er også bevisst sitt personlige ansvar som Norges desidert fremste islam-ekspert. Hun ønsker å formidle kunnskap om islam til det norske folk, og ønsker å få vekk myter og usannheter forbundet med religionen.

”Men man kan jo ikke slutte seg til hva islam
er med bakgrunn i hva muslimer sier og gjør.”

Men har du mislykkes med å vise islams sanne ansikt overfor det norske folk, all den tid lokale skikker som tvangsektskap og kvinnelig omskjæring stadig vekk blandes med religionen?

Det er mange årsaker til denne sammenblandingen. Norge møter mye problemer i innvandrermiljøene og mange av problemene virker veldig eksotiske og ”interessante”, og så skjer det en generalisering. Det noen gjør blir en anklage mot alle. Men man kan jo ikke slutte seg til hva islam er med bakgrunn i hva muslimer sier og gjør. Det er jo ofte avstand mellom islam og muslimers handlinger, noe som er en utfordring. Jeg gjør så godt jeg kan med å formidle kunnskap om religionen.

Vogt er klar over at den voksende kritikken mot den islamske livsstil kan virke desillusjonerende og skadende for unge, norske muslimer. Hun uttrykker sin sympati for dem, og hun har en klar oppfordring til hvordan de bør takle en slik situasjon.

- Det er bare å beklage, men de unge muslimene må ikke isolere seg, de må samarbeide med ikke-muslimer som arbeider mot ekskludering av minoritetsgrupper. Det finnes veldig mange man kan inngå et slikt samarbeid med, avslutter Vogt, og nevner den nylig avgåtte Oslo-biskopen Gunnar Stålsett som eksempel.

Theo Van Gogh og ytringsfrihet

TEKST: Syed Mohammad Rizvi
Legestudent ved Universitetet i Oslo

Verden i dag er ikke den samme som den var for femti år siden. Internasjonalisering og globalisering har ført til at mennesker fra ulike religioner og kulturer har lært hverandre å kjenne. Denne utviklingen har blant annet ført til at man kan forstå hverandre bedre og man har utviklet toleranse overfor andre enn seg selv. På den andre siden ser vi også en økende tendens til fremmedhat, rasisme og intoleranse.

Den andre november 2004 ble regissøren Theo van Gogh myrdet på åpen gate for sin omstridte film ”Submission”. Filmen skildrer vold og mishandling av muslimske kvinner. Filmens manus er skrevet av somaliske Aayan Hirsi Ali. Hun er også parlamentsmedlem i Nederland. Drapsmannen var fra Marokko, og det ble fort sagt at dette var en religiøs henrettelse. Islam ble igjen fremsatt som en ”terrorreligion”. I kjølvannet av drapet ble religionsfrihet, ytringsfrihet og blasfemi hyppig diskutert rundt omkring i Europa, især i Norge. Vi har ytringsfrihet i Norge, men den er også begrenset til en viss grad. I grunnloven § 100 står det: ”Trykkefrihed bør finde Sted...Ingen kan straffes for noget Skrift, med mindre han forsætligen og aabenbare har enten selv vist, eller tilskyndet andre til Ringeagt mod Religionen...”

Islam er for frihet og fred Hvis man virkelig setter seg inn i islamsk lære, vil man finne ut at enhver form for norm og regel er til menneskets beste. Ordet islam kommer fra det arabiske ordet ”s-l-m” som betyr fred og trygghet. Islam er en religion for frihet, men samtidig har vi regler for hvor langt vi kan strekke denne friheten. Man er pålagt å leve på en slik måte at man ikke krenker andres frihet. Toleranse og forståelse er sentrale begreper innenfor islam. Enhver muslim er pålagt å følge alle lover som gjelder landet vedkommende er bosatt i. Ingen muslim har rett til å ta loven i egne hender, selv om personen føler seg krenket. Drapet som ble utført i Nederland strider imot islamske prinsipper, og de fleste muslimer mener at dette ikke var riktig. I muslimenes hellige bok Koranen kan vi lese: ”Den som redder et menneske, skal ansees som hadde han reddet hele menneskeheten”Al-Maidah (5:32)

Situasjonen kunne takles annerledes av gjerningsmannen i Nederland. Som en muslim skal han følge nederlandsk lov. Vedkommende kunne for eksempel brukt rettssystemet. Muslimene ville kommet mye lenger hvis de hadde fått sjansen til å anklage Theo van Gogh og Aayan Hirsi Ali for religions-/ærekrenkelse. Ethvert menneske har rett til ytringsfrihet, men man må samtidig være klar over at ytringsfriheten ikke krenker andre, eller sårer andres følelser. Filmen ”Submission” eller ”Underkastelse” gjorde nettopp dette. Filmen karakteriserer ikke hvordan muslimske kvinner har det, men beskriver hvordan enkelte få menn i lukkete samfunn behandler sine kvinner, for igjen å generalisere dette til å gjelde muslimer. Dessuten er denne filmen basert på få enkelthendelser, og dette kunne like gjerne skjedd hos andre folkegrupper. Dette etterlater oss i et farlig vakuum hvor det oppstår store rom for tolkninger. Var det religionen som førte til disse grusomme handlingene i filmen, eller var det bare kultur, tradisjon eller god gammeldags mannssjåvinisme? Man må alltid huske at det finnes ekstremister i alle folkeslag, ekstremister som misbruker religionen for sin egen vinning.

Vi blir stadig konfrontert med nye terrorangrep, angrep på sivile, overfall mot uskyldige, og ikke minst frihetsberøvelse utført av folkevalgte regimer. Derfor er det viktig at vi står samlet og kjemper imot dette. Det er viktig at vi arbeider for en mer rettferdig verden. Man må samtidig ha i tankene at islam lærer oss å ta hensyn til hverandre, forstå hverandre, være åpensinnet og hjelpe hverandre.

Politikeren som provoserer muslimene

TEKST: Mohammad Usman Rana
Legestudent ved Universitetet i Oslo

Fremskrittspartiets formann Carl I. Hagen er ikke kjent for å ta på seg silkehansker når han diskuterer islam. Mang en gang har den mektige, populære og kontroversielle politikeren satt sinnene i kok hos de norske muslimene etter å ha kommet med krasse uttalelser om islam. I et eksklusivt intervju med Salam snakker Hagen ut om sine islam-kunnskaper og sitt forhold til islam og muslimer, men han prøver seg ikke akkurat på noen sjarmoffensiv. Ikke vil han beklage den famøse talen foran Levende Ords forsamling i Bergen i fjor og ikke unner han de muslimske drosjesjåførene et eget bønnerom på Gardermoen.

- Vel, hvis de vil ha det, må de selv betale for det og selv stå for det, og ikke forvente at noen andre skal finansiere og organisere det, er Hagens klare beskjed til de muslimske drosjesjåførene som ønsker seg et rom dedikert til bønn ved Oslo Lufthavn.

- Det er sånn vi gjør det i Norge
Det Hagen forsøker å forklare er at han misliker gjensidig tilpasning – også kjent som integrering i det norske ordskiftet. Den fremste retorikeren i det politiske Norge tolererer ikke at minoritetene skal forandre på noe av det bestående i det norske samfunnet.

- Jeg akspeterer ikke at man kommer til Norge og sier at det skal være et gjensidig tilpasningsforhold. De som velger å bo og leve her må rette seg etter sånn som det er her. Muslimer må akseptere at de bor i et kristent land. Når det blir sagt at vi ikke kan ha svømmeundervisning for gutter og jenter samtidig, da er mitt svar; beklager, det er sånn vi gjør det i Norge. Og det er det samme med uniformsreglement, hvis en bedrift har et uniformsreglement, må muslimene akseptere det. Hvis det er at man ikke har lue på hodet eller hijab, så må man respektere det, eller i tilfellet søke jobb hos en annen arbeidsgiver.

”Når det blir sagt at vi ikke kan ha svømmeundervisning
for gutter og jenter samtidig, da er mitt svar; beklager,
det er sånn vi gjør det i Norge.”

Det er Hagens oppfatning på tross av at likestillingsombudet for over et år siden konkluderte med at bedrifter ikke har anledning til å forby bruk av hodeplagg. Konklusjonen ble trukket etter den velkjente saken der A-Møbler i Oslo fratok muslimen Ambreen Pervez jobben fordi hun bar skaut. Bedriften måtte til slutt ta Pervez tilbake i varmen.

Betyr det at du står for en assimileringspolitikk?
- For meg er ikke uttrykkene noe jeg legger vekt på, jeg forholder meg ikke til den type ideologiske uttrykk. Jeg forholder meg til praktiske ting, om skikk og bruk, svarer Hagen.

Islam-kunnskaper og Mark Gabriel
Ord og uttrykk er kanskje ikke FRP-formannens sterkeste side. Særlig gjelder det ord og uttrykk som har med islam å gjøre, til tross for at Hagen er en av hovedrolleinnehaverne i islam-debattene i norsk fjernsyn og norske aviser.

Du bruker ofte begrepet ”jihad”. Vet du hva det egentlig betyr?
- Jeg bruker det slik som alle journalister og alle andre bruker det – som ”hellig krig”. Jeg har også sett definisjoner som viser at det ikke er det korrekte, men her må man skille mellom det som er ord og begreper i dagligdags tale og det som er terminologien hos fagfolkene.

Norges fremste islam-ekspert Kari Vogt har sagt til Salam at du ikke besitter tilstrekkelige kunnskaper om islam for å uttale deg om religionen. Hva har du å si til det?
- Det kommer helt an på hva som er tilstrekkelige islam-kunnskaper. La oss si at det er en anklage du kan rette mot alle politkere på alle områder. Jeg er en allround politiker, forsvarer Hagen seg.

Men nå er det ikke heller hans intensjon å fremstå som noen ekspert i islamsk teologi.

- Overhodet ikke, jeg har aldri presentert meg selv som en som har forsket på islam i to-tre år, innrømmer Hagen, før han fortsetter:

- Men jeg har jo lest en del bøker. Jeg vet ikke om dere er kjent med Mark Gabriels bøker? Jeg har lest begge to, både den om forholdet til jødene, og den forrige – ”Islam og terrorisme”, meddeler han uoppfordret og avslører samtidig at også Oriana Fallaci er en viktig kilde til hans islam-kunnskaper.

Både Oriana Fallacis og Mark Gabriels verk ansees av fagfolk for å være dogmatiske, svært antimuslimske og høyst mangelfulle hva fakta angår. Dr.theol. Oddbjørn Leirvik, forsker ved Universitetet i Oslo, karakteriserte i Dagbladet i november i fjor Gabriels bok ”Islam og terrorisme” – utgitt på norsk av den kristne misjonsorganisasjonen Ungdom i Oppdrag – som ”et manende kampskrift mot islam”, og la til at den ”representerer en konfronterende form for kristen fundamentalisme”. En av Oriana Fallacis bøker ble på sin side klassifisert som ”euforisk sprøyt” i en anmeldelse i VG, og anmelderen påpekte at Fallaci ”er blendet av sitt hat mot islam”.

”Jeg har aldri presentert meg selv som en
som har forsket på islam i to-tre år.”

Du sier du ikke er ekspert i islamsk teologi. Hvorfor sa da FRP under hijab-debatten at skautet ikke er et religiøst påbud, samtidig som samtlige islamske lærde sier at det er det?

- De som er fundamentalister bruker hijab, men det er ikke et påbud, det er en frivillig sak. Det er fundamentalister som oppfatter det som et påbud, og dette aksepterer ikke jeg, og derfor har vi også sagt at vi ikke vil ha hijab i skolen. Vi har valgt å tolke det dithen at det er fullt mulig å la vær, sier Hagen bestemt.

Sjokkerende og Levende Ord i Bergen
Bestemt er Hagen også når han bedyrer at han ble misforstått etter skandale-talen foran Levende Ords kristne forsamling i Bergen i juli i fjor. Mange muslimer i Norge følte seg diskriminert og utskjelt etter at lederen for Stortingets tredje største parti serverte blant andre denne kraftsalven mot islam:

”Vi kristne er veldig opptatt av barn. La de små barna komme til meg, sa Jesus. Jeg kan ikke skjønne at Muhammad har sagt det samme. I tilfelle måtte det ha vært: La de små barn komme til meg, slik at jeg kan utnytte dem i min kamp for å islamisere verden.”

- Det var ikke mye som handlet om islam, det var noe. Hensikten med talen var å snakke om hvorfor jeg forsvarer Israels rett til å forsvare seg. Og da kom jeg altså inn på forskjellen mellom Israel og deres naboland. Israel er det eneste som er demokratisk, mens de andre landene er ulike former for diktatur. I den sammenheng kom jeg inn på skillelinjene mellom Jesus og Muhammad – og så sa jeg tre setninger som ble blåst opp noe voldsomt, sier Hagen og sikter til den unisone fordømmelsen talen hans ble møtt med fra aviskommentatorer og politiske ledere i Norge.

Men det var kanskje ikke Hagens hensikt å illustrere skillelinjene mellom profetene Jesus og Muhammad likevel, for videre hevder Hagen at han ikke snakket om profeten Muhammad i det hele tatt.

- Det var en direkte referanse til situasjonen i Israel, det er et faktum at Hamas og Jihad bruker barn som selvmordsbombere mot Israel i Allahs navn. Det var bakgrunnen for min påstand. Jeg sa ingenting om islam i det hele tatt, jeg sa heller ingenting om Muhammad.

Men hvorfor tillegger du profeten Muhammad utsagn du ikke vet han har kommet med?

- Jeg sa at han ”ville ha sagt”, jeg sa ikke at han hadde sagt det, og jeg snakket ikke om islam, unnskylder Hagen seg, og legger skylden for rabalderet etter talen på de norske journalistene for å ha klippet ut utdrag fra talen, og ikke sett på helheten.

Det du sa om Muhammad og islam såret mange muslimer i Norge. Vil du beklage dette?

- Nei, jeg vil fastholde at de som leser min tale i sammenheng vil få et helt annet inntrykk, det var ikke min hensikt å krenke noen som helst.

Avlytting av muslimer
Selv om partiformannen ikke vil beklage sine uttalelser overfor de 100 000 muslimene her til lands, understreker han at han setter pris på det store flertallet av den muslimske minoriteten. - De aller fleste muslimer i Norge jobber, sliter, lever med sine familier, betaler sin skatt, er lovlydige borgere og gode landsmenn.

Likevel mener Hagen at man må være på vakt mot ytterliggående muslimske grupperinger i Norge, og han ser ikke bort ifra at enkelte muslimer kan bli gjenstand for avlytting. Fra Hagens side ble det i november i fjor ytret et ønske om å gi Politiets sikkerhetstjeneste utvidete rammer for å overvåke og avlytte enkelte muslimske miljøer i Norge. Ifølge Hagen kan det også gjelde muslimske studenter ved Universitetet i Oslo.

- Vi må være i forkant, og da må vi ta i bruk de nødvendige overvåkingsmuligheter, inkludert avlytting, selvsagt med en domstols godkjennelse. Det vil være naivt å tro at ikke enkelte muslimer i Norge også kan være tilhengere av Al-Qaida eller Osama bin Laden, advarer Hagen.

Ingen selvransakelse
Fremskrittspartiets mektige leder er klar over at han mildt sagt ikke står så altfor høyt i kurs hos Norges muslimske befolkning. Men Hagen vil ikke ta noe selvkritikk, han innser at Fremskrittspartiets politikk ikke akkurat sjarmerer muslimene.

Hvorfor tror du at du har så lite appell blant de muslimske velgerne i Norge? Hvorfor liker de ikke deg og partiet ditt?

- Fremstillingen av våre synspunkter er ofte ikke objektive og de er relativt sterke og negative. Også konstaterer jeg at vi står for en annen innvandringspolitikk, en annen gjenforeningspolitikk, og i større grad krever at man retter seg etter norsk skikk og bruk. Jeg vil gjøre mye for å hindre parallelle samfunn i Norge, forklarer Hagen.

Men vil du ta selvkritikk for at du har vært for offensiv mot muslimer?

- Nei, nei. Det vil jeg ikke. Jeg har – i helhetstale – alltid prøvd å være balansert, insisterer Hagen og trekker på skuldrene når Salam konfronterer ham med Kari Vogts påstand om at partiet hans vulgariserer islam-debatten. Hagen gjør det også klart overfor Salam at han ikke vil være tilbøyelig til å endre sin politikk for å tiltrekke flere muslimske velgere i fremtiden.

Muhammads første støttespiller - en samfunnsengasjert forretningskvinne

TEKST: Halima K. Khawaja
Tannlegestudent ved Universitetet i Oslo

Takket være muslimers egen oppførsel blir islam i dag sett på som en mannsdominert og kvinneundertrykkende religion. Vår atferd, som skal gjenspeile religionens gitte oppgaver, er nettopp av en slik karakter. Dag ut og dag inn leser vi om voldelige menn som begår ugjerninger i religionens navn, og desperate muslimske kvinners fortvilte rop om hjelp. Ikke rart en utenforstående vil kritisere islam, de kan jo ikke vite bedre. Denne teksten vil være noe selvkritisk, for før vi kommer med egne forvrengte tolkninger av kjønnsrollene, er det viktig å se seg tilbake; finne ut hva slags betydning og status kvinner har hatt i utviklingen av islam. På den ene siden påstår vi at det riktige liv er å følge i profeten Mohammads fotspor, og på den andre siden feiler vi å oppdage betydningen av en av hans viktige støttespillere, en kvinne som symboliserer viljestyrke og selvstendighet. Den ideelle muslimske kvinne.

Khadija bint Khwayled (ra) ble født 555 e.Kr i en av Mekkas mest betydningsfulle familier. Oppveksten hennes var derfor preget av en luksus få kunne unne seg. Tidlig foreldreløs, ble hun den som førte videre familiens handelstradisjon, og sørget for en enorm ekspansjon i den allerede etablerte karavanedriften. Khadija (ra) ble kjent både i og utenfor Mekka, og raskt spredte nyheten seg om denne suksessrike forretningskvinnen som gjorde til gull det hun la sin hånd på.

Khadija (ra) viktig støttespiller
Det var ikke mangel på tilbud om ekteskap for Khadija (ra), men verken makt eller formue fristet. For hennes høye standard var det bare en mann som kunne være den rette. Nemlig Mohammad Mustafa (saw). På denne tiden var han ansatt av Khadija (ra) som karavanefører for hennes last til Syria. Viden kjent var han som Al- Amin, en ydmyk og ærlig mann som la hele sitt hjerte i sine oppgaver, og ikke gjorde en sjel fortred.

Mohammad (saw) giftet seg ikke bare med den kvinnen han var ansatt hos, men så på henne som sin viktigste drivkraft. De var gift i 15 år før den første åpenbaring, så hun var tilstede og støttet ham i de år som har blitt kalt ”the years of preparation” – den tiden han brukte for mentalt å forberede seg på sin kommende rolle. Hver gang han tvilte eller følte seg utilstrekkelig, var hun klippen han støttet seg til. Khadija (ra) var den aller første som aksepterte islam og Mohammad (saw) som Guds budbringer.

Forbilde for muslimske kvinner
For igjen å trekke en parallell til dagens muslimske hushold, er det viktig å ha i mente den aktive rolle denne kvinnen spilte, og hvor viktig hun var i de avgjørelser som ble tatt.

Denne kvinnen, som definitivt har hatt en av de mest sentrale roller i islams historie, var en kvinne med en lederstilling, enorm viljestyrke og stor grad av selvstendighet. Hun var med på å skape forandringer i samfunnet, en stemme som ble hørt – egenskaper som høres fjerne ut i forhold til den verdi og status en muslimsk kvinne gjerne tildeles i dag.

Uvitenhet gjør at våre kulturelle tradisjoner gis religionens navn. Hvor lenge har ikke omskjæringsdebatten sirklet rundt islam. Men i ettertid har det vist seg at dette heller bunner i gamle historiske tradisjoner. Verken kjønnslemlestelse, tvangsekteskap eller æresdrap har sin rot i religionen.

Et innblikk i historien viser at kvinnen har hatt en helt avgjørende rolle i både utviklingen og spredningen av islam. Hvorfor ville det være egne kapitler i Koranen som beskrev kvinners rettigheter, om de bare er til å underkues? Hvorfor ville profeten da uttalt seg om kvinnen som en kone, en mor, en datter, med en slik respekt?

Kjønnsroller er til samfunnets beste
”Mannen er familiens hode, og kvinnen halsen som beveger hodet”, heter det i et kinesisk ordtak. Meningen her er ikke å diskutere riktigheten av et slikt utsagn, men å illustrere at forskjellige deler til sammen utgjør en velfungerende enhet. Det er viktig å ikke rote seg bort den kampen som i dag utkjempes mellom kjønnene, ei heller prøve å forstå den rollefordelingen som er tildelt. Meningen er at mannen og kvinnen skal utfylle hverandre, noe som vil være til fordel for begge kjønn. Om kvinnen er ansvarlig for omsorgen av barna, er mannen pliktig å forsørge dem økonomisk.

Det kan vanskelig settes et likhetstegn mellom begrepene likestilling og likeverd. Menn og kvinner stiller ikke likt i fysiske og psykiske evner, så en likestilling ville ikke gagne samfunnet. Nettopp derfor er en oppdeling av oppgaver og rettigheter nødvendig. En slik rollefordeling er ikke ensbetydende med kvinneundertrykkelse, men er gjort av respekt for medfødte forskjeller.

Dette heller i enkelte tilfeller i mennenes favør, andre ganger er det kvinnene som drar nytte av det. Som sagt er mannen ansvarlig for økonomien. Det en kvinne tjener har hun enerett på, mens mannen er pliktig å bruke inntjente midler på familien. Til tross for en slik rollefordeling er det viktig å understreke at likeverdet skal ivaretas. Både mannen og kvinnens gjerninger verdsettes likt.

”En rollefordeling i islam er ikke gjort for
å favorisere det ene eller andre kjønn,
men for å skape et velfungerende samfunn.”

Irshad Manji og fornyelse av islam
I en diskusjon om dagens muslimske kvinner vil det være relevant å trekke inn den mye omtalte Irshad Manji, som nylig avla et norgesbesøk i forbindelse med sin bok ”What is wrong with Islam”. Hun kaller seg en lesbisk, frigjort, ”muslim”. Et av hennes hovedtemaer i boka er at islam er kvinnefiendtlig og trenger fornyelse.

”.....I dag har jeg fullbrakt deres religion og fullbyrdet Min nåde mot dere, og godtatt Islam som religion for dere.....”(Almaidah, 5:3), står det i Koranen. Manji ser ut til å ha ”oversett” dette viktig prinsippet. Det er rom for tolkninger av det som står i koranen, men definitivt ingen fornyelse. Det vil ikke lenger være islam hun snakker om, når hun forviller seg altfor langt bort fra de fundamentale prinsipper i religionen. Vil det være riktig å kalle seg muslim, når man er villig til å gi opp troen for sin egen lykke? Betyr ikke islam nettopp underkastelse?

Erkjennelse av egne feil
Det er viktig at kvinner reiser seg og erkjenner de rettigheter religionen har gitt dem, for slik noen av de muslimske miljøene har utviklet seg, vil menn vegre seg mot å gi fra seg et uislamsk overtak. Utfordringen ligger dermed i å kunne innse at kvinners medbestemmelsesrett vil være til fordel for hele vårt muslimske miljø og omdømme.

Dette er en tankevekker ikke bare for uvitende muslimske menn, men også muslimske kvinner, som frøken Manji, som ”kjemper” for kvinners rettigheter i islam. En rollefordeling i islam er ikke gjort for å favorisere det ene eller andre kjønn, men for å skape et velfungerende samfunn. Det er ikke religionen det er noe galt med, men dets representanter. Så lenge vi ikke lar vår egen uvitenhet vike for erkjennelse av egne feil, vil vi selv være med på å sverte islams rykte.

Baktaling

TEKST: Refiz Duro
Astronomistudent ved Universitetet i Oslo

Baktaling er dessverre meget utbredt i vårt samfunn. Mange er ikke klar over hvor mislikt det er i islam, og mange ser ikke de alvorlige konsekvensene av å snakke bak ryggen på noen.

”...og baktal ikke hverandre. Ville vel noen like å spise kjøttet av sin døde bror (som en åtselsfugl)? Dere ville avsky det! Så frykt Gud! Gud viser miskunn, er nåderik.”Koranen (Alhujurat, 49:12)

Allah forteller oss i dette verset at det å baktale sin bror er det samme som å spise hans døde kropp, altså når han ikke føler smerte. ”Dere ville avsky det”, sier Gud og forklarer at akkurat hvor avskyelig det ville være å spise hans døde kropp, skal en muslim føle hvor avskyelig det er å baktale ham.

Abu Hurayra (ra) beretter at Allahs Sendebud (saw) spurte sine følgesvenner: ’Vet dere hva baktaling er?’ - og noen svarte: ’Allah og Hans Sendebud vet det best.’ - så Sendebudet (saw) sa igjen: ’Å nevne sin bror (i islam) ved det han ikke liker.’ Da sa noen: ’Men hvis broren er slik som jeg sa?’ - da svarte han (saw): ’Hvis broren er slik du sa, da har du baktalet ham, og hvis broren ikke er slik du sa, da har du sagt løgn om ham.”

Baktaling er med andre ord å snakke om en person som ikke er tilstede, og som ikke ville likt å høre det som blir sagt om ham, uavhenging av om det er snakk om mangler relatert til hans kropp, hans slekt, oppførsel eller klær. Vit også at den som lytter til baktaling selv er medskyldig i synden, og at han kan unngå denne synden ved å stoppe den med sin munn. Men hvis det ikke er mulig, må han i hvert fall fordømme den med sitt hjerte.

Motiver og årsaker bak baktaling
Hva er det som får mennesker til å baktale? Det er flere grunner til det:

- Å få ut sinne overfor andre. Det er da slik at ”motstanderen” blir baktalt, og jo mer sinne og hat, desto mer baktaling.

- Venner som morer seg ved å baktale andre - der ingen våger å stoppe de andre grunnet redselen for at vennskapet skulle oppleve problemer.

- Å heve seg over og nedverdige andre ved å kalle dem uvitende, dumme og liknende, med det målet å vise at man selv er bedre enn den baktalte personen. Det samme gjelder en som prøver å få gode og respekterte personer til å se mindre verdt ut.

- Å få høyere anseelse blant andre mennesker ved å latterliggjøre tredjepersoner, ved å imitere dem eller fortelle vitser om dem.

Hvordan avstå fra baktaling?
Den som baktaler må først og fremst vite at han utsetter seg selv for Allahs vrede, og at hans gode gjerninger blir ”flyttet over” til den som blir baktalt. Hvis baktaleren ikke har gode gjerninger, blir de dårlige gjerningene fra den baktalte ”flyttet over” til ham.

Hvis en kommer i synd av baktaling, burde en trekke frem negative ting ved seg selv, og prøve å rette på dem og fjerne dem, og føle skam over at en prøver å finne feil ved andre når en er full av dem selv.

”Vit at den som baktaler samtidig utfører to synder,
en mot Allah (swt), siden han gjør det Allah (swt)
ikke har gjort tillatt, og en synd mot Allahs skapning.”

Tilgivelse for baktaling
Vit at den som baktaler samtidig utfører to synder, en mot Allah, siden han gjør det Allah ikke har gjort tillatt, og en synd mot Allahs skapning.

For å få tilgitt den første synden må man angre og be Allah om tilgivelse, men når det gjelder synden mot Allahs skapning, har en to tilfeller:

- Hvis baktalingen har kommet frem til den baktalte, er en pliktig til å møte personen og spørre om tilgivelse og gi uttrykk for anger for baktalingen.

- Hvis baktalingen ikke har kommet frem til den baktalte og han er uviten om det, burde en i stedet for å finne den baktalte, be Allah om tilgivelse for den baktalte, rose ham og beskrive ham i positive ordelag foran de samme menneskene som man baktalte ham foran. Dette gjøres for også å rense deres hjerter, i tilfelle de hadde fått et negativt bilde av den baktalte.

Når er baktaling tillatt?
Imam An-Newewi nevner seks forskjellige tilfeller der baktaling er tillatt, da målet er å bevare orden:

- Når urett er gjort mot en. Da er det lov å søke om hjelp hos den som kan hjelpe, for eksempel rettsvesenet, og detaljert fortelle hva den gitte personen har gjort mot en.

- Når en skal få hjelp til å stoppe noe som er galt, og samtidig hjelpe den som utfører den gale handlingen. Da er det lov eksempelvis å si: ”Den og den gjør det og det, så kan du stoppe ham i å gjøre det.”

- Når en søker svar på et problem hos for eksempel en mufti. Da er det tillatt å beskrive problemet og dets årsaker i full detalj, og til og med nevne personer innblandet ved navn. Eksemplet er Hind som klaget til Sendebudet (fvmh) om at hennes mann, Abu Sufyan, var en gjerrig mann. Likevel er det å foretrekke at navn holdes skjult hvis så er mulig.

- Å advare folk mot en fare, som å advare mot mennesker som lyver, bedrar, fører folk på gal vei eller har en uriktig tro.

- Når noen begår synder offentlig, som å drikke alkohol, ha utenomskapelige forhold, kalle til innovasjoner i troen eller stjele. Da er det bare tillatt å nevne de syndene som blir begått offentlig.

- Når en person er viden kjent etter sitt kallenavn, som ”Lille”, ”Haltende”, ”Enarmet” og liknende, er det tillatt å nevne ham ved det kallenavnet, bortsett fra hvis intensjonen er å nedverdige ham. Dette er igjen askeptabelt hvis en skal beskrive personen for noen uten å kunne finne en annen metode. Men det understrekes at det er bedre å beskrive ham på en annen måte om det er gjennomførbart.

Henrik Wergeland - en muslim?

TEKST: Arslan F. Mohammed og Farhan Anwar
Siviløkonom og legestudent ved Universitetet i Oslo

16. mai 1997 kom litteraturhistorikeren Yngvar Ustvedt med den oppsiktsvekkende påstanden at den suksessrike forfatteren Henrik Wergeland var muslim (Dagbladet 16. mai 1997). Da Wergeland lå på dødsleiet skal han ha skrevet i et brev til sin far at ”jeg dør som Allahs ydmyke tjener”. Ifølge Ustvedt skal han ha prøvd å fortelle dette til allmennheten før, men opplevde at tiden ikke var riktig, da det ville bli dysset ned eller ikke bli trodd på.

Om disse påstandene holder mål er vanskelig å si, men påstanden fra en kjent litteraturhistoriker som Ustvedt har skapt debatt, og sitater fra Wergelands egne skrifter veier tungt i debatten. Særlig har debatten rast i de muslimske miljøene i Norge, som karakteriserer Wergeland som Norges første muslim. Artikkelen her vil på ingen måte bekrefte eller avkrefte Wergelands religiøse tilhørighet, men vil forsøke å belyse debatten.

” Jeg dør som deist, som en Allahs oppriktige dyrker”

Wergelands religiøse bakgrunn kan karakteriseres som kompleks, han ble oppdratt som kristen og utdannet seg innen teologi, men hans skriverier viser tydelig avstand fra kristen lære. I sitt store verk ”Skabelsen, Mennesket og Messias” er likheten mellom Wergelands versjon av skapelsen og syndefallet og Bibelens versjon av dette liten, og likheten ligger nesten bare i det at han har brukt de ytre omrissene og navnene fra Bibelen. Selve handlingene avviker ofte fra Bibelen, eksempelvis blir Jesus karakterisert som et menneske, riktignok et fullkomment menneske som er sendt til jorden som ved en nådesakt fra Gud.

Da Wergeland lå på sitt sykeleie skrev han i 17. maibrevet til sin far: ”Mine begreper om Guds storhet og egen litenhet oppfyller meg med en sterk trøst. Jeg dør som deist, som en Allahs oppriktige dyrker, av ærbødighet ikke vågende å gjøre meg detaljerte forestillinger om hva der venter hisset, eller rettere hvorledes det da er innrettet…”

Vår viten om dette sitatet skyldes særlig Wergelands venn Wilhelm Lassen, som ofte besøkte Wergeland mens han lå på dødsleiet våren 1845. Lassen levde helt til 1907, og blant hans etterlatte papirer fantes opptegnelser fra disse besøkene. I det samtalen kommer inn på religiøse spørsmål slår den sjokkerte Lassen over til fransk, og i denne formen ble stoffet publisert i fagskriftet Edda i 1918. Også en kritiker av Ustvedt teori om at Wergeland var muslim, Dagne Groven Myhren, er enig i at dette sitatet er korrekt.

Kritisk til kristendommen
Wergeland uttrykte også andre tanker om religion til Lassen: ”Jeg setter den kristne religion langt under for eksempel tyrkernes og jødenes. Moses, Jesus Kristus og Muhammed er efter min mening de navn som mest har oppfylt verden med storhet – intet kan berretige at vi gir noe særlig fortrinn til vår guddomlige frelser. Kan det tenkes noe mer absurd enn å påstå at vi trenger en formidler til å tale vår sak for Guddommen?...” ”I religiøse materier holder jeg meg til den tyrkiske lære som jeg nettopp har lest om. Den er en helt stor religion – våre dogmer langt overlegen. Og husk på hvorledes de kristne har oppført seg overfor de av sine brødre som hadde en annen religion! Alltid som udyr, med jern og ild. Dersom en virkelig stor ånd skulle opptre i våre dager og preke en ny religion – da ville han visselig få menneskeheten med seg.”

”Man kan ikke være sikker i en slik sak, men det er
nok ingen tvil om at Wergeland studerte islam
ganske inngående og var fascinert av religionen.”

I de gjengitte sitatene ovenfor kommer det ganske klart frem at Henrik Wergeland mot slutten av sitt liv satte mange spørsmålstegn ved kristendommen. Han erklærte seg selv som en deist og som en muslim i sine nedskrevne trosbekjennelser og i sine samtaler med Wilhelm Lassen.

Islam fascinerte Wergeland
Det har vært mye strid om Wergelands religiøse tilhørighet. Det vil si om han døde som en muslim, deist, kristen eller noe annet? Det som derimot er helt klart er at Wergeland søkte mot en religion. Wergeland var fascinert av den monoteistiske grunntanken i islam. Det kommer klart frem av sitatene over at den kristne tankegangen om en ”mellommann/formidler” mellom menneske og Gud ble sett på som absurd av ham, noe som baner vei for en mer islamsk tanke som helt klart er å se hos Wergeland. Den islamske tankegangen er innlysende i formen han likestiller profetene på, samt hans forhold til Jesus som menneske.

Selv om det er mange bevis som kan tyde på at Wergeland nærmet seg islam, eller til og med kanskje ble en muslim, er det neppe lurt å konkludere med verken det ene eller det andre. Wergeland behersket flere språk, slik at mangel på norsk litteratur om islam neppe var et problem. Det man har stilt spørsmålstegn ved er imidlertid hvor godt utviklet forståelsen av islam var hos Wergeland. Man kan ikke være sikker i en slik sak, men det er nok ingen tvil om at Wergeland studerte islam ganske inngående og var fascinert av religionen. Svaret på om han virkelig var muslim eller ei vet vel bare Allah, men ideen er absolutt interessant.

Profeten Josef (as) og fristerinnen

TEKST: Mohammad Usman Rana
Legestudent ved Universitetet i Oslo

I disse liberale tider – da begrepet moral nærmest har fått status som et negativt ladet fremmedord – er det lite som er tabubelagt. Aviser og TV skildrer daglig intime detaljer uten at det vekker nevneverdig oppsikt, mens mange unge lever etter det populære slagordet ”nyt livet, mens du kan”. Unge muslimer skal også nyte livet, men de skal samtidig vise at de frykter Gud ved å motstå de tallrike fristelsene et liberalt miljø kan by på. Profeten Josef (as) demonstrerte at dette er fullt mulig.

Det faktum at et eget kapittel i Koranen tar for seg Josefs (as) liv og bærer hans navn, illustrerer hvilken sentral rolle han er tildelt i islam. I det aktuelle kapittelet, surah nummer tolv, blir ulike historier fra livet til profeten gjengitt – historier som har den viktige funksjon å veilede menneskene. For Gud slår fast avslutningsvis i kapittelet:

”I beretningen om dem er visselig noe å lære for dem som har hjertets forstand.”Koranen (Yousuf, 12:111)

Josef (as) motsto fristelsen til Zuleikha
Det er særlig en hendelse fra livet til Josef (as) som fremstår som spesielt relevant for unge, norske muslimer. Koranen beretter at profeten på arbeidsstedet sitt ble ledet inn i fristelse av den vakre dronningen Zuleikha. Zuleikha ble sjarmert og tiltrukket av den unge, intelligente og kjekke Josef (as). Utseendet til profeten blir beskrevet slik i Koranen:

”Da de [kvinner som holdt frukt og en kniv i hendene, red.anm] fikk se ham, ropte de ende over seg og skar seg i fingrene, ’Bevare oss vel, - dette er da ikke et menneske, men en herlig engel!’ ”Koranen (Yusuf, 12:31)

Zuleikha forsøkte ved gjentatte anledninger å friste Josef (as) uten å lykkes, og en dag da de to befant seg alene i et rom, låste hun dørene og forsøkte å forføre ham. Koranen forteller at trass i dette maktet profeten å undertrykke og ignorere sine følelser, utelukkende av frykt for Gud. Det heter i Koranen:

”Nå ville hun, som han var i huset hos, forføre ham, stengte dørene og sa, ’Kom igjen!’ Han svarte, ’Gud være min tilflukt! Han er min Herre, og han har gitt meg et godt sted å være. Urettferdige går det ikke godt!’ Hun hadde lyst på ham, og han kunne ha hatt lyst på henne, hvis han nå ikke hadde sett et avgjørende tegn fra Herren! Dette, - så Vi kunne vende bort fra ham ondskap og skjensel. Han var en av Våre oppriktige tjenere.Koranen (Yusuf, 12:23-24)

”Josef (as) viste med andre ord hva det vil si
å være muslim i praksis – nemlig å underkaste
seg Guds vilje, og å drepe sine uislamske lyster
for Hans skyld.”

Eksempel til etterfølgelse
Josef (as) viste med andre ord hva det vil si å være muslim i praksis – nemlig å underkaste seg Guds vilje, og å drepe sine uislamske lyster for Hans skyld. Følgelig er måten profeten håndterte denne situasjonen på høyst eksemplarisk. Det er verdt å understreke at viktigheten av denne hendelsen i Koranen ikke bør oversees, og det er av avgjørende betydning å ta i betraktning de grensene islam har satt for kontakt mellom de to kjønn i dagliglivet.

Speaker’s Corner

Vulgære pakistanske filmer
Er det bare meg eller er dagens pakistanske filmer blitt veldig vulgære? Hver bidige gang jeg slår på en pakistansk TV-kanal går jeg inn i en sjokktilstand etter å ha kastet ett blikk for mye på en middelaldrende pakistansk filmstjerne som vrikker på okselårene sine mens hun blotter sine velformede og elastiske bilringer. En ting er at våre kjære heltinner begår en stor synd ved å sprelle rundt halvnakne, en annen ting er at de fyller opp TV-skjermen min slik at jeg ikke får nytt utsikten til de vakre åkrene som ofte danner den storslåtte bakgrunnen i pakistanske filmer. Boikott pakistanske filmer, sier jeg. Og send Fedon og CLA-piller til Pakistan, eller inviter heltinnene til Tjukkholmen, sånn at vi kan ha reality med fyldige og velspiste pakistanske filmstjerner!
Bror Tony Montana

Hvorfor tåler vi ikke selvkritikk?
Jeg føler at vi har få gode muslimske rollemodeller nå til dags. Det har blant annet ført til at om jeg for eksempel oppfordrer en søster til å begynne med hijab, vil hun svare med at jeg ikke gjør det helt riktig selv. Oppfordrer jeg en bror å holde seg til halal mat, vil han spørre om jeg aldri har spist mat som inneholder gelatin eller lignende. Slik fortsetter sirkelen. Sier jeg at jeg prøver mitt beste, holder det likevel ikke; man har visst ikke retten til å ”tilrettevise” andre. Av frykt for å bli stemplet som dobbeltmoralsk føler man seg nødt til å tie. Mitt spørsmål blir imidlertid hvor det står at man MÅ være perfekt selv for å kunne veilede andre? Folk har en tendens til å glemme at de eneste syndfrie menneskene har vært profeter, hvor Mohammad (fred være med ham) er det fremste eksemplet. Det beste vi kan gjøre er å forsøke å etterstreve å følge i hans fotspor. Vi bør godta våre feil i stedet for å angripe folk som kommer med kritikk og heller prøve å være takknemlige og se muligheten til å forbedre oss til enhver tid. Det viser evnen til å tåle kritikk og tegn på ydmykhet.
Fortvilet søster

Brødres hijab
Man snakker ofte om kvinners hijab men det er sjelden noen snakker om menns hijab. Hijab er like viktig for både menn og kvinner. Det er påbudt å dekke seg til fra navlen til knærne for menn, men vi ser at muslimske brødre ofte bruker shorts som bryter klesreglene uten at noen reagerer noe særlig på det. For øvrig er det brødre som dusjer sammen med andre nakne, og mange bruker også korte gensere som ikke er store nok for å dekke det som skal dekkes når de går til sajdah under bønnen. De må enten ta på seg store gensere eller ha på seg en stor skjorte under genseren, slik at hijab-regelen ikke blir brutt.
Bror med hijab

USAs sugerør i Irak
Det er meget provoserende å iaktta amerikanernes rabiate fremferd i Irak. De sier deres intensjon er å innføre demokrati i det oljerike landet, men faktum er nok heller at deres invasjon skyldes behovet for å plassere sitt sugerør i de irakiske oljelagrene. Og hva skal amerikanerne med så mye olje? For det første er det store økonomiske gevinster, for det andre blir de mindre avhengige av oljen til Saudi-Arabia, hvilket igjen betyr at de må ta mindre hensyn til saudiaraberne i den internasjonale politikken. Fordelen for amerikanerne er selvsagt at de da kan få bukt med misnøyen til Israel som er oppstått på grunn av de tradisjonelt så tette båndene mellom Saudi-Arabia og USA. Nå kan med andre ord George W. Bush og hans disipler vise en enda mer arrogant holdning overfor den arabiske og muslimske verden, uten at det får oljemessige konsekvenser. Dette er en forklaring på USAs invasjon som har vunnet mye støtte, og ble blant annet beskrevet av den anerkjente utenriksjournalisten Per A. Christensen i Aftenposten 11.februar 2005, i artikkelen ”USAs 60 år lange vei til Bagdad”.
Bror Micheal Corleone